Tilstandsgruppe: ADHD og andre hyperkinetiske forstyrrelser

Om ADHD

ADHD er en forkortelse for Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder. ADHD karakteriseres av uoppmerksomhet, konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet (1,2).

Symptomer på ADHD vil kunne variere etter alder. I diagnosemanualen DSM-5 listes det opp ni symptomer på uoppmerksomhet/konsentrasjonsvansker, og ni symptomer på hyperaktivitet/impulsivitet (1). Symptomene skal være klart avvikende i forhold til alder og utviklingsnivå, ha vart i minst seks måneder, vise seg i to eller flere settinger, og ha negativ innvirkning på sosiale, skolemessige eller yrkesmessige aktiviteter. Symptomene skal ikke kunne bedre fanges opp av en annen diagnose. For barn og ungdom til og med 16 år kreves enten seks (av ni) symptomer på oppmerksomhetssvikt, seks (av ni) symptomer på hyperaktivitet/impulsivitet, eller begge deler (1). For personer som er 17 år eller eldre er antall symptomer fem (1). I kriteriene er det også krav om at flere av symptomene skal ha vært tilstede, men tilstanden ikke nødvendigvis diagnostisert, før fylte tolv år.

I diagnosesystemet ICD 10 brukes betegnelsen F 90.0 (hyperkinetisk forstyrrelse) for ADHD (3). F 90.0 har de samme 18 diagnosekriteriene som DSM 5 (3). For å sette en F 90.0 diagnose må det foreligge minst seks av ni symptomer på konsentrasjonsvansker, i tillegg minst tre av fem symptomer på hyperaktivitet og minst en av fire på impulsivitet. Symptomene må medføre signifikant nedsatt funksjonsnivå i flere situasjoner, for eksempel hjemme og på skolen, med start før fylte 7 år.

Mange med ADHD har også andre vansker som atferdsforstyrrelse, angst, depresjon, tics, motoriske vansker og søvnforstyrrelser. Personer med ADHD kan også ha utfordringer i skolen både i form av lærevansker og i relasjoner til andre. Personer med ADHD er også i økt risiko for å utvikle rusmisbruk (2).

 

Hovedtyper av ADHD og andre hyperkinetiske forstyrrelser

ADHD deles i DSM 5 inn i tre underkategorier :

 
  • ADHD Kombinert type (314.01) der symptomkriterier på både oppmerksomhetssvikt og hyperaktivitet/impulsivitet er til stede
  • ADHD Overveiende oppmerksomhetssvikttype (314.00) (uoffisiell betegnelse er ADD) der kriterier på oppmerksomhetssvikt er til stede, mens kriterier på hyperaktivitet/impulsivitet ikke er oppfylt.
  • ADHD Overveiende hyperaktiv impulsiv type (314.01) der kriterier på hyperaktivitet/impulsivitet er oppfylt, men ikke kriterier på oppmerksomhetssvikt. Der symptomer på ADHD har vært til stede tidligere, men ikke i løpet av siste seks måneder, og der det fortsatt er nedsatt funksjon relatert til ADHD-symptomer, brukes betegnelsen «i partiell remisjon».

Alvorlighetsgraden av ADHD klassifiseres som «mild» der diagnosekriteriene er oppfylt og det er lette forstyrrelser av funksjon, «alvorlig» der barnet har mange symptomer ut over diagnostisk minimum og markert negativ innvirkning på funksjon. «Moderat» symptombyrde og funksjonspåvirkning ligger mellom mild og alvorlig (1).

 

Om endringer fra DSM IV til DSM 5

I DSM IV (1994) var ADHD plassert blant atferdsforstyrrelsene. Nå er tilstanden i kategorien nevroutviklingsforstyrrelser. Man har beholdt de 18 kriteriene fra DSM IV, men har lagt til noen eksempler som bedre fanger opp symptomuttrykk hos ungdom og voksne, samt senket kravet til antall symptomer fra seks til fem (se foran) for personer over 17 år. Der det tidligere var krav om symptomstart og nedsatt fungering før 7 år heter det nå at symptomer er observert før 12 år. Inndelingen av ADHD i undergrupper («subtypes») er endret til «presentations» som signaliserer at det er nokså vanlig at personer ”vandrer” mellom underkategorier. Hvis det tidligere var stilt en diagnose i autismespekteret (for eksempel Aspergers syndrom), skulle det ikke samtidig settes en ADHD-diagnose. Basert på forskning og klinisk erfaring kan nå begge diagnoser settes.
 
Endringene for ADHD fra DSM-IV til DSM-5 regnes som forholdsvis beskjedne, og forskningsresultater basert på DSM-IV vil stort sett være gyldige også når DSM-5 kriteriene anvendes. Samlet sett ser man for seg at antallet diagnostiserte vil øke. Hvorvidt det er positivt fordi flere som trenger hjelp vil komme til å få det, eller negativt fordi man setter ADHD diagnose på normal atferd eller på tilstandsbilder som egentlig er et uttrykk for andre diagnoser, vil fortsatt bli diskutert (4).
 
I faglitteratur og i samfunnet ellers brukes ADHD-begrepet og ikke hyperkinetisk forstyrrelse (F90.0) som er betegnelsen i ICD-10. Hvor man skal plassere ADHD-I («ADD») innenfor ICD-10 er uklart. I praksis anvendes gjerne ADHD-kriteriene når fagfolk koder denne diagnosen i ICD-10. F90.0 brukes om ADHD-C. Det er vanlig at den samme koden brukes for ADHD-I med tilleggskommentar at det dreier seg om ADHD-I. Noen bruker F90.8 (andre spesifiserte hyperkinetiske forstyrrelser) eller restkategorien F98.8. Koden F90.1 innebærer at det foreligger en samtidig atferdsforstyrrelse.

 

Årsaker til ADHD og ande hyperkinetiske forstyrrelser

En rekke studier har vist at genetiske faktorer er en viktig årsak til ADHD. Gjennomsnittlig arvelighet er beregnet til 76% basert på tvillingstudier (5,6). Miljøfaktorer spiller også inn og er antatt å forklare mellom 12% og 40% av variansen (6). Lav fødselsvekt, mors røyking og alkoholbruk i svangerskapet, fattigdom, eksponering for bly, jernmangel og psykososiale belastninger er miljøfaktorer som er assosiert med ADHD (5). Flere av disse er også risikofaktorer i forhold til andre utviklingsforstyrrelser og psykiske lidelser. I mange studier har man ikke kontrollert for mulig bakenforliggende genetikk, som for eksempel at det er økt sannsynlighet for at en mor med ADHD røyker i svangerskapet (7).

 

Forekomst og prognose ADHD og andre hyperkinetiske forstyrrelser

Beregninger av forekomst i befolkningen avhenger av hvilke kriterier man legger til grunn (ICD 10 eller DSM-5). Hvordan man skårer og vektlegger kravet om nedsatt fungering i hverdagen spiller også inn. Tradisjonelt har langt flere gutter enn jenter blitt diagnostisert. Med økt fokus på ADHD-I har dette jevnet seg noe ut (3:1, 2:1). Det anslås at hyperkinetisk forstyrrelse har en forekomst på 1 - 3 % blant barn og unge, mens tallet for ADHD er rundt 5 % i barnealder og 2,5 % i voksen alder. Data fra Norsk pasientregister for barn født mellom 1999 og 2010 viste at diagnosen ADHD/hyperkinetisk forstyrrelse ble satt hos 2 % med en variasjon mellom ulike fylker fra 1,1 til 3,4 % (8). I Folkehelseinstituttets rapport fra 2016 «ADHD i Norge» rapporteres det for alder 6-17 år at 4.3% av gutter og 1.7% av jenter er registrert med ADHD diagnose minst en gang, og at en av tre er registrert med minst en annen psykiatrisk diagnose i tillegg (9).

 

Utfordringer knyttet til ADHD-diagnosen

ADHD er, som andre psykiske diagnoser, basert på rapporterte og observerte symptomer, utviklingshistorie, og utelukkelse av andre forklaringer på symptomene. Oppmerksomhetsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet er ikke spesifikke for ADHD. For et barn med oppmerksomhetsvansker kan årsakene for eksempel være lærevansker, søvnproblemer, språkvansker, depresjon, psykiske belastninger med mer. Slike vansker utelukker imidlertid ikke at det også kan foreligge ADHD.

 

Forfattet av: Geir Øgrim, psykologspesialist PhD Sykehuset Østfold

Redigert av: Astrid Dahlgren, seksjonsleder RBUP Øst og Sør / redaktør Håndboka og John Kjøbli, seksjonsleder RBUP Øst og Sør


 

(1) American Psychiatric Association. Diagnostic and statistical manual of mental disorders: DSM-5. 5th ed. Washington, D.C.: American Psychiatric Association; 2013.

(2) Helsedirektoratet. ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse. Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging [Internett]. Oslo: Helsedirektoratet; 2017 [hentet 30.04.2018]. Tilgjengelig fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/adhd

(3) World Health Organization, Sosial- og helsedirektoratet. ICD-10: den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer: systematisk del, alfabetisk indeks, opplæring. 10. revisjon, norsk utg., 5. [rev.] oppl ed. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet; 2006.

(4) Epstein JN, Loren RE. Changes in the Definition of ADHD in DSM-5: Subtle but Important. Neuropsychiatry. 2013;3(5):455-58.

(5) Spencer TJ, Biederman J, Mick E. Attention-deficit/hyperactivity disorder: diagnosis, lifespan, comorbidities, and neurobiology. J Pediatr Psychol. 2007;32(6):631-42.

(6) Thapar A, O'Donovan M, Owen MJ. The genetics of attention deficit hyperactivity disorder. Hum Mol Genet. 2005;14(2):275-82.

(7) BMJ Best Practice. Attention deficit hyperactivity disorder in children [Internett]. BMJ Publishing group; 2017 [hentet 30.04.2018]. Tilgjengelig fra: http://bestpractice.bmj.com/topics/en-us/142

(8) Suren P, Bakken IJ, Lie KK, Schjolberg S, Aase H, Reichborn-Kjennerud T, et al. Differences across counties in the registered prevalence of autism, ADHD, epilepsy and cerebral palsy in Norway. Tidsskr Nor Laegeforen. 2013;133(18):1929-34.

(9) Ørstavik R, Gustavson K, Rohrer-Baumgartner N, Biele G, Furu K, Karlstad Ø, et al. ADHD i Norge. Rapport Folkehelseinstituttet 2016.