Tilstandsgruppe: ADHD og andre hyperkinetiske forstyrrelser

Oppsummert om ADHD

ADHD kjennetegnes av uoppmerksomhet, konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet. Disse symptomene kan arte seg forskjellig i ulike aldre. For å kunne karakteriseres som en forstyrrelse, må symptomene være klart avvikende i forhold til hva som er vanlig for barnets eller ungdommens alder og utviklingsnivå. Symptomene må dessuten ha vart over tid, vært til stede i flere sammenhenger og ha hatt negativ innvirkning på sosiale, skolemessige eller yrkesmessige aktiviteter. Andre helsemessige eller psykiske vansker som bedre kan forklare slike symptomer må også ha blitt utelukket.

ADHDHvordan oppleves ADHD?

Barn med ADHD er som andre barn, men kan oppleve ulike utfordringer i livet forbundet med tilstanden sin. Mange kan ha andre vansker, slik som atferdsforstyrrelse, angst, depresjon, tics, motoriske vansker og søvnforstyrrelser. Noen opplever også utfordringer i skolen, både i form av lærevansker, men også i relasjoner til andre.

 

Hvorfor får noen ADHD?

En rekke studier tyder på at arvelige faktorer er en viktig årsak til ADHD. Gjennomsnittlig arvelighet er beregnet til 76 % basert på tvillingstudier. Miljøfaktorer spiller også inn og er antatt å forklare mellom 12 % og 40 % av variansen. Lav fødselsvekt, mors røyking og alkoholbruk i svangerskapet, fattigdom, eksponering for bly, jernmangel og psykososiale belastninger er miljøfaktorer som er assosiert med utvikling av ADHD.

 

Hvordan går det med barn og unge som har ADHD?

Barn og unge som diagnostiseres med ADHD kan oppleve at symptomene avtar med alderen, men mange vil måtte leve med tilstanden også i voksen alder. Personer med ADHD har økt risiko for å utvikle andre psykiske vansker, å få psykososiale utfordringer og å utvikle usunne levevaner. Gitt rett oppfølging og tilrettelegging lever imidlertid barn og unge med ADHD gode liv.

 

Hva skal man tenke på når det gjelder valg av tiltak?

Pakkeforløp for behandling og oppfølging i psykisk helsevern, barn og unge understreker at den unge og/eller foresatte skal være informert om de ulike behandlingsformene tjenesten tilbyr. Behandlingen skal være kunnskapsbasert og tilpasset pasientens og/eller foreldres ønsker og behov. Behandlingsalternativer, herunder legemiddelbruk skal drøftes med den unge og/eller foresatte, og deres preferanser skal lyttes til.

 

Hva sier forskningen om effekt av tiltak?

En rekke tiltak er evaluert for barn og unge diagnostisert med ADHD. Her omtales forskning som foreligger på effekter av psykologisk, medikamentell og annen behandling.
 

Forskning på opplærings- og undervisningstiltak

En rekke opplærings- og undervisningstiltak som foreldretrening, sosial ferdighetstrening og trening i organisatoriske ferdigheter ser ut til å ha effekt på ADHD-symptomer. Dette i studier som omfatter både yngre og eldre barn (oppfølgingstid i studiene var fra 3-12 måneder). Langtidseffektene er usikre.

 

Forskning på likemannstiltak

Nedsatt sosial fungering blir sett på en særlig utfordring for barn med ADHD. Jevnaldrendebaserte tiltak (likemannstiltak) kan gi bedre sosiale ferdigheter (målt fra 2 uker til 14 måneder).
 

Forskning på kognitiv trening

I kognitiv trening får den unge øvelser som er tenkt å bedre arbeidsminne og konsentrasjon. Arbeidsminne kan defineres som det å huske og tenke samtidig, og er en mer aktiv og mentalt krevende prosess enn korttidsminne. Svakt arbeidsminne ses ofte ved ADHD, gjerne som et sentralt element i oppmerksomhetsvanskene. Tilgjengelig forskning peker på at slik trening kan gi noe reduksjon i ADHD-symptomer og gi bedre evne til oppmerksomhet (målt ved 12-20 uker).

 

Forskning på kognitiv atferdsterapi

Kognitiv atferdsterapi er en psykologisk behandlingsform som har vært brukt med hell for voksne med hyperkinetiske forstyrrelser og særlig i tilfeller med andre samtidige psykiske vansker eller rusproblemer. Basert på tilgjengelig forskning ser kognitiv atferdsterapi ut til å være en effektiv behandlingsform også for barn. 
 

Forskning på nevrofeedback

Elektrisk hjerneaktivitet (EEG - elektroencefalografi) kan være annerledes ved hyperkinetiske forstyrrelser enn hos personer med «normal» utvikling. Ved nevrofeedback anvendes et relativt enkelt utstyr for registrering av EEG-aktivitet. Gjennom lyd og bilde får man positiv tilbakemelding når EEG-mønsteret er slik det bør være ved fokusert oppmerksomhet. Tanken er altså at man skal lære å bringe seg selv i en slik tilstand. Basert på den tilgjengelige forskningen kan behandling med nevrofeedback gi små men fordelaktige effekter (Målt ved 2 til 12 måneder). I forskning som har sammenliknet nevrofeedback med kognitiv trening i grupper av barn som også har fått stimulerende medisiner, ble det funnet størst behandlingseffekt av kombinasjonen nevrofeedback og stimulerende medisiner.
 

Forskning på meditasjonsbaserte tiltak

Meditasjon er en mental praksis hvor oppmerksomheten bevisst rettes mot en ting, lyd, følelse, tanke eller kroppsfornemmelse. Målet med meditasjon kan være å oppnå fysisk og mental velvære, økt mental kapasitet, utvidet bevissthet eller åndelig innsikt. Basert på den tilgjengelige dokumentasjonen har meditasjonsbaserte tiltak muligens en moderat effekt på ADHD- symptomer.
 

Forskning på kosthold

Det er mange antakelser om sammenhengen mellom kosthold og hyperkinetiske forstyrrelser. Basert på forskningen som har vært utført på kosthold, er det svært usikker dokumentasjon på sammenheng mellom inntak av sukker i kosten og ADHD-symptomer. Det samme gjelder for sammenhengen mellom tilsetningsstoffer og ADHD-symptomer. Effekter av eliminasjonsdiett og jerntilskudd er også usikre.
 

Forskning på skolebaserte tiltak

Skolebaserte tiltak omfatter en rekke forskjellige typer intervensjoner som har til hensikt å styrke organiseringsferdigheter, selvregulering, relasjoner med andre og skoleprestasjoner. Basert på den tilgjengelige forskningen kan tiltak i skolen og skolefritidsordning bidra til symptomlette. 

 

Forskning på fysisk aktivitet

Basert på det tilgjengelige dokumentasjonsgrunnlaget, er det mulige fordelaktige effekter på hyperaktivitet/impulsivitet, funksjon og sosiale forstyrrelser. 
 

Effekter av andre tiltak

Nytte og ulempe av behandlingsformer som akupunktur og massasjeterapi er usikre.
 

Forskning på legemidler

Det er mye forskning på effekter av legemidler sammenliknet med placebo, og i tråd med norske anbefalinger viser forskningen at sentralstimulerende legemidler er det foretrukne alternativet når legemiddelbehandling er aktuelt. Selv om disse legemidlene er forbundet med en rekke uønskede effekter, er forekomsten av alvorlige bivirkninger sjelden. Det meste av forskningen er gjort på barn over 5 år, og for de minste barna er det derfor manglende kunnskap. 
Mange barn og unge med ADHD har søvnvansker, og placebokontrollerte studier viser at melatonin kan gi raskere innsovning og noe lengre søvnvarighet. Kun milde bivirkninger er observert knyttet til melatoninbruk. Effekter av andre søvntiltak er usikre.
 

Andre behandlingsformer sammenliknet med legemidler

Dokumentasjonsgrunnlaget omfatter 3 ikke-medikamentelle behandlingsformer: massasjeterapi, nevrofeedback og fysisk aktivitet, alle sammenliknet med metylfenidat. For de to første behandlingsformene er forskjell i effekt med metylfenidat usikker da dokumentasjonen er av svært lav kvalitet. Basert på den tilgjengelige dokumentasjonen ser det imidlertid ut til at metylfenidat gir en mer fordelaktig effekt på hyperaktivitet og uoppmerksomhet enn fysisk aktivitet (oppfølgingstid usikker)
 

Andre tiltak gitt i tillegg til legemidler sammenliknet med bruk av legemidler alene

Andre tiltak gitt i tillegg til legemidler sammenliknet med bruk av legemidler alene er evaluert i 11 sammenlikninger. For flere av disse er resultatene usikre.
I studier hvor psykoedukasjon, foreldre-/familietrening, vitamin D og kognitiv atferdsterapi er gitt som tilleggsbehandling synes det en større behandlingseffekt på ADHD symptomer enn ved bruk av legemidler alene (målt ved 8 uker til 12 måneder). 
 

Legemidler gitt i tillegg til annen behandling sammenliknet med annen behandling alene

Dokumentasjonsgrunnlaget omfatter 8 sammenlikninger hvor enten metylfenidat eller atomoksetin er gitt som tilleggsbehandling til annen ikke-medikamentell behandling. For flere av disse sammenlikningene er effektene usikre da dokumentasjonen er av svært lav kvalitet.
Forskning viser imidlertid at metylfenidat gitt i tillegg til foreldre/ familietrening kan gi noe større behandlingseffekt på ADHD symptomer sammenliknet med psykologisk behandling alene (målt ved 8 uker til 14 måneder).  
Likeledes finner man at atomoksetin som tilleggsbehandling til foreldre-/familietrening eller psykoedukasjon kan gi større behandlingseffekt sammenliknet med ikke-medikamentell behandling alene.
 

Forskning som har sammenliknet sentralstimulerende legemidler med andre legemidler

De vanligste legemidlene til bruk ved ADHD er såkalt sentralstimulerende, og ifølge den norske retningslinjen bør sentralstimulerende legemidler være førstevalget dersom det er indikasjon for utprøving av medikamentell behandling. Sentralstimulerende preparater omfatter blant annet metylfenidat, amfetamin og modafinil.
Overordnet sett viser forskningen på metylfenidat at det ikke ser ut til å være viktige forskjeller i effekt mellom korttidsvirkende og langtidsvirkende metylfenidat (måletidspunkt ikke rapportert). Direkte sammenlikninger er gjort mellom metylfenidat og preparatene atomoksetin (en noradrenalinopptakshemmer), bupropion (en noradrenalin- og dopaminreopptakshemmer) og klonidin (en sympatikushemmer). 
Sammenliknet med atomoksetin finner man en liten, men positiv effekt i favør av metylfenidat. Det er dessuten liten eller ingen forskjell i bivirkninger, med unntak av søvnvansker som synes større forbundet med metylfenidat (målt rett etter behandling).
 
Ved sammenlikning av metylfenidat med bupropion, ser det ut til at det er liten eller ingen forskjell i effekt mellom disse legemidlene på ADHD-symptomer og frafall fra behandlingen (målt ved 6 til 16 uker). 
Effekter av metylfenidat gitt som tilleggsbehandling til klonidin sammenliknet med klonidin alene er usikker. 
Lisdeksamfetamin har blitt sammenliknet med atomoksetin og metylfenidat. Sammenliknet med atomoksetin synes en større behandlingseffekt på ADHD-symptomer av lisdeksamfetamin. Basert på tilgjengelig dokumentasjon er det liten eller ingen forskjell i alvorlige bivirkninger og frafall (måletidspunkt 7 uker). 
Forskjell i effekter mellom lisdeksamfetamin og metylfenidat, og modafinil og metylfenidat er usikre. 
 

Forskning som har sammenliknet noradrenalinreopptakshemmere med andre legemidler

Atomoksetin er en noradrenalinreopptakshemmer og er i Norge ett av flere anbefalte preparater for barn og unge under 18 år diagnostisert med ADHD. I motsetning til preparater som metylfenidat og amfetamin er ikke atomoksetin sentralstimulerende og dermed ikke klassifisert som et narkotikum. Dokumentasjonsgrunnlaget omfatter atomoksetin sammenliknet med guanfacin (en selektiv alfa2A-adrenerg reseptoragonist).  Basert på den tilgjengelige dokumentasjonen er det en noe større behandlingseffekt av guanfacin målt på totale ADHD-symptomer. For andre utfall, herunder uønskede effekter er effektene usikre (måletidspunkt ved 10–13 uker).
 

Forskning som har sammenliknet sympatikushemmere med andre legemidler

Klonidin er en sympatikushemmer opprinnelig brukt for å behandle høyt blodtrykk, men som senere også har blitt benyttet for å behandle ulike angstlidelser samt ADHD. Ved ADHD er klonidin aktuelt for barn og unge som av ulike grunner ikke har nytte av stimulanter. Klonidin har ikke ADHD som godkjent indikasjon i Norge, men brukes i særskilte tilfeller og særlig ved tics eller tvangssymptomer.
 
Tilgjengelig forskning omfatter studier som har sammenliknet klonidin med metylfenidat, desipramin (trisyklisk antidepressiva) og karbamazepin (antiepileptika). Effekter av klonidin sammenliknet med metylfenidat og karbamazepin er usikre, da dokumentasjonen er av svært lav kvalitet. Når sammenliknet med desipramin, ser man en mulig fordelaktig effekt på foreldre- og lærerbedømt hyperaktivitet i favør av desipramin (måletidspunkt ved behandlingens slutt: 6 uker). Effekter på uønskede effekter er usikre. 
Klonidin har også vært prøvd ut som tilleggsbehandling til metylfenidat, men også her er effektene usikre.
 

Forskning som har sammenliknet annengenerasjons antipsykotika med andre legemidler

Legemidlene i denne gruppen virker stabiliserende på stemningssvingninger. Her omtales forskning på risperidon. I Norge brukes risperidon som et tillegg til annen ADHD-medisinering og ofte innrettet mot aggresjon og sterke sinneutbrudd når man ikke har klart å løse dette gjennom andre metoder.
Tilgjengelig forskning omfatter risperidon sammenliknet med metylfenidat, og risperidon gitt som tilleggsbehandling til metylfenidat. For begge disse sammenlikningene er effektene usikre 
 

Forskning som har sammenliknet selektive serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere med andre legemidler

Selektive serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere (SNRI) er en gruppe antidepressive medikamenter som hemmer reopptaket fra- og dermed inaktiveringen av- serotonin og noradrenalin i synapsene. I Norge er de ikke vanlig å bruke ved diagnostisert ADHD. Forskningsgrunnlaget omfatter venlafaksin og fluoksetin. 
I studiene som foreligger har venlafaksin blitt sammenliknet med metylfenidat, og fluoksetin har blitt prøvd ut som tilleggsbehandling til atomoksetin sammenliknet med atomoksetin alene. For begge disse sammenlikningene er effektene usikre.

 

Direkte sammenlikninger av andre legemidler

Effekter av andre preparater brukt i ADHD-behandling, herunder buspiron og amantadin (begge sammenliknet med metylfenidat) er usikre.
 

Effekter av planlagte medisinpauser

Barn og unge som behandles med legemidler for sine ADHD-symptomer kan ha ønske om å ta planlagte medisinpauser. Dokumentasjonsgrunnlaget omfatter få og små studier som for seg etterlater vitenskapelig usikkerhet knyttet til konklusjonene for hver sammenlikning. Overordnet sett, og studiene vurdert samlet, konkluderer studiene i samsvar med at medisinpauser for barn med antatt god respons på behandling kan ha en klinisk viktig effekt på økning i ADHD-symptomer og tilbakefall, samtidig som man ser en reduksjon i uønskede effekter av medisinbruk hos de som ikke lenger står på medisiner. Studiene omfatter medisinstopp av metylfenidat, lisdeksamfetamin, atomoksetin. Effekter av nortriptylin er usikker (trisykliske antidepressiva).
 
 

Som alle artikler i håndboka, kan denne fagfellevurderte artikkelen arkiveres og distribueres fritt for alle slags formål på følgende vilkår: korrekt referanse skal oppgis (se under), ingen kommersiell bruk og ingen bearbeidelse av tekst eller innhold. Denne artikkelen skal siteres på følgende måte:

Elvsåshagen, M., Dahlgren, A., Eidet, L.M., & Øgrim, G. (2020). Kunnskapsoppsummering: effekt av tiltak for ADHD og andre hyperkinetiske forstyrrelser hos barn og unge. Håndbok for b​arn og unges psykiske helse: oppsummert forskning om effekt av tiltak. ISSN: 2535-7220. DOI: 10.21337/1023 Hentet xx.xx.xxxx fra: https://buphandboka.r-bup.no/no/tilstander/tilstandsgruppe-adhd-og-andre-hyperkinetiske-forstyrrelser.