Mer om medikamentell behandling av barn og unge diagnostisert med ADHD

Her omtales oppsummert forskning om medikamentell behandling for ADHD og andre hyperkinetiske forstyrrelser, som er utfyllende i forhold til hva som rapporteres i hovedkapittelet om ADHD. Forskning oppsummert i dette kapittelet er ikke gradert, men vi oppgir kvaliteten på hver enkelt systematisk oversikt med AMSTAR-skår. Følgende temaer er omtalt her:

  • Nettverksanalyse: indirekte sammenlikninger av medikamenter
  • Frafall fra behandling og opplevelse av bivirkninger
  • Amfetamin sammenliknet med placebo
  • Atomoksetin sammenliknet med placebo
  • Metylfenidat sammenliknet med placebo
  • Korttidsvirkende sammenliknet med langtidsvirkende metylfenidat
  • Guanfacin sammenliknet med placebo
  • Klonidin som tilleggsbehandling til stimulanter sammenliknet med placebo
  • Modafinil sammenliknet med placebo
  • Selektive serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere (SNRI) sammenliknet med placebo
  • Trisykliske antidepressiva sammenliknet med placebo og annen medikamentell behandling
  • Melatonin sammenliknet med placebo for søvnforstyrrelser

 

Nettverksanalyse: indirekte sammenlikninger av medikamenter

Det foreligger 4 systematiske oversikter som har utført nettverksanalyse av medikamentell behandling (1-4). Alle rapporterer resultater av indirekte sammenlikninger av placebokontrollerte studier på medikamentell behandling av barn og unge under 18 år med ADHD. Da utnytter man statistiske teknikker som gjør det mulig å vurdere medikamenters relative effekt selv om de ikke er direkte sammenliknet mot hverandre i én og samme studie. Oversikten utført av Luan og kollegaer (4) (AMSTAR 8 av 11) er den nyeste og inkluderer 73 studier som har evaluert bupropion, guanfacin, lisdeksamfetamin, klonidin, metylfenidat og atomoksetin.

Basert på tilgjengelig dokumentasjon viser indirekte sammenlikninger at lisdeksamfetamin har størst effekt, etterfulgt av metylfenidat (4). Dette støtter tidligere funn (1-3). Stimulanter som disse er imidlertid forbundet med alvorlige bivirkninger som hjerte- og karsykdom. Når det gjelder ikke-stimulantene som er antatt å ha mindre alvorlige bivirkninger, konkluderer forfatterne med at klonidin er å foretrekke etterfulgt av atomoksetin og guanfacin.

Dokumentasjonsgrunnlaget har imidlertid begrensinger, blant annet kan ikke denne typen analyser erstatte direkte sammenlikninger i randomiserte studier. Videre hadde mange av studiene kort oppfølgingstid og på tvers av studiene var det er stor variasjon i dosering.

 

Frafall fra behandling og opplevelse av bivirkninger

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra 2 systematisk oversikter (5,6). Studiene inkludert i oversiktene er også inkludert i andre systematiske oversikter rapportert nedenfor, men resultatene er allikevel interessante fordi forskerne har sett på frafall og opplevelser samlet sett for flere medikamenter.

Oversikten av Riera og kollegaer (5) (AMSTAR 8 av 11) omfatter 63 studier med 11 788 barn og ungdommer diagnostisert med ADHD og som fikk en form for medikamentell behandling. Behandlingen inkluderte metylfenidat, deksmetylfenidat, deksamfetamin, amfetamin, atomoksetin, bupropion, modafinil, guanfacin, klonidin, imipramin og desipramin.

Forfatterne konkluderer med at på tvers av alle studiene er det flere i placebogruppene som falt fra behandlingen på grunn av opplevelse av manglende effekt (19,6% sammenliknet med 26%, OR 0,68, 95% KI 0,58 til 0,79).

Videre var det flere i medikamentgruppen som falt fra behandlingen på grunn av opplevelse av uønskede hendelser (4,5% sammenliknet med 1,7%, OR 1,82, 95% KI 1,37 til 2,40). Mange rapporterte uønskede hendelser og forekomsten var høyere blant de som fikk medikamentell behandling sammenliknet med de som fikk placebo (72,2% sammenliknet med 56,9%, OR 2,09, 95% KI 1,85 til 2,37). Forekomsten av alvorlig uønskede hendelser var sjelden, og med liten eller ingen forskjell mellom gruppene (1,8% sammenliknet med 1,5%, OR 1,00, 95% KI 0,62 til 1,63).

Behandlingen i studiene varte i gjennomsnitt i 7,9 uker og mellom 3 og 18 uker. Psykoterapi ble gitt i 12,7% av tilfellene.

Den systematiske oversikten utført av Hennissen og kollegaer (6) (AMSTAR 7 av 11) omfatter 18 studier med 5837 barn og unge mellom 3,5 og 18 år med ADHD eller symptomer på ADHD. Oversikten evaluerte effekter av sentralstimulerende og ikke sentralstimulerende medikamenter på utfall relevant for hjerte-karhelse. Medikamentene omfattet atomoksetin, metylfenidat og amfetamin.

Forfatterne konkluderer med en økning i systolisk og diastolisk blodtrykk for barn og unge som fikk amfetamin og atomoksetin, og en økning i systolisk blodtrykk for metylfenidat. Overordnet rapporterte 12,6 % av deltakerne som fikk medisin om uønskede effekter på hjerte- og karutfall. Det var liten eller ingen forskjell mellom medikamentene på alvorligheten av de uønskede effektene.

Oppfølgingstiden i studiene var kort (i gjennomsnitt 28,7 uker) og langtidseffektene er dermed usikre. 

 

Amfetamin sammenliknet med placebo

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Punja og kollegaer (7) (AMSTAR 11 av 11). Oversikten omfatter 23 studier som sammenlikner amfetamin med placebo hos 2675 barn og unge mellom 3 og 17 år.

Amfetaminvarianten lisdeksamfetamin kan brukes av barn og unge under 18 år med ADHD, dersom de av ulike årsaker ikke har nytte av metylfenidat (8).

Forfatterne konkluderte med at lisdeksamfetamin muligens har en moderat effekt på ADHD-symptomer og skoleprestasjoner sammenliknet med placebo. Barn og unge som får amfetamin har imidlertid større sannsynlighet for å oppleve uønskede effekter som redusert appetitt, søvnforstyrrelser og magesmerter enn de som får placebo (7).  

Det foreligger ikke nok forskning til å kunne konkludere om det er forskjell i effekt mellom ulike amfetaminpreparater. Oppfølgingstiden i studiene var kort (mellom 7 og 49 dager) og langtidseffektene er dermed usikre.

Dokumentasjonsgrunnlaget er av svært lav kvaliten. Flere av studiene som har sammenliknet amfetamin med placebo har svakheter i forhold til hvordan de er utført, og det er stor uforklart variasjon i effekt på tvers av studiene (7). Det er sannsynlig at ny forskning vil kunne styrke eller endre disse konklusjonene.

Les mer om lisdeksamfetamin her.

 

Atomoksetin sammenliknet med placebo

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den danske retningslinjen og systematiske oversikten utført av Sundhedsstyrelsen (9) (AMSTAR x av 11) samt andre supplerende systematiske oversikter som omfatter barn og unge mellom 6 og 18 år med ADHD (1,10-13).

I Norge er atomoksetin er en noradrenalinreopptakshemmer og er ett av flere anbefalte preparater for barn og unge under 18 år ned ADHD (6). I motsetning til preparater som metylfenidat og amfetamin er ikke atomoksetin sentralstimulerende og dermed ikke klassifisert som et narkotikum.

I studier hvor atomoksetin er sammenliknet med placebo finner man moderat til stor effekt på ADHD-symptomer og atferdsforstyrrelser (9,10,12).

Atomoksetin kan imidlertid også gi viktige bivirkninger som hodepine, nedsatt appetitt, kvalme og oppkast (9,10,13,14). Atomoksetin kan påvirke blodtrykk og puls (1). Sentralstimulerende legemidler er muligens også forbundet med søvnforstyrrelser (11).

Høyere dose atomoksetin (1,8/mg/kg/dag) gir ikke større behandlingseffekt sammenliknet med lavere dose atomoksetin (0,5/mg/kg/dag) (9).

En oversikt som evaluerte effekter av atomoksetin for barn unge med samtidige tilstander som autisme, atferdsforstyrrelser, angst, bipolar lidelse, rusmisbruk, Tourettes og dysleksi, konkluderte med at atomoksetin reduserer ADHD-symptomer også hos disse barna og ungdommene (2).

Les mer om atomoksetin her.

 

Metylfenidat sammenliknet med placebo

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den danske retningslinjen og systematiske oversikten utført av Sundhedsstyrelsen (9) (AMSTAR x av 11) samt 4 systematiske oversikter (11,13-15). Oversikten av Storebø og kollegaer (15) (AMSTAR 11 av 11) er den nyeste og største systematiske oversikten og inkluderte hele 185 randomiserte studier med totalt 12 245 barn og unge.

I Norge er metylfenidat er et av flere anbefalte preparater for barn og unge under 18 år med ADHD (8). Metylfenidat er et amfetaminliknende preparat som blokkerer dopamintransportører og noradrenalintransportører. Derfor øker mengden dopamin lokalt.

Basert på den tilgjengelige forskningen har metylfenidat en moderat effekt på ADHD-symptomer og konsentrasjon sammenliknet med placebo. Det er også muligens fordelaktige effekter på livskvalitet (15).

Selv om sannsynligheten for alvorlige bivirkninger som psykose og stemningslidelser er liten ved bruk av metylfenidat, kan medikamentene gi bivirkninger som innsovningsvansker og spisevegring (9,11,13-15).

Oppfølgingstiden i studiene varierte stort i studiene, fra 1 til 425 dager.

Forskningen på effekter av metylfenidat må tolkes med stor forsiktighet. Storebø og kollegaer konkluderer at det for de fleste utfall er stor usikkerhet knyttet til effektestimatene (15). Det skyldes svakheter i hvordan studiene ble utført, variasjon i utførelse på tvers av studier, og kort oppfølgingstid i forhold til å kunne fange opp bivirkninger og å dokumentere effekter ut over de første ukene med behandling. Det er dermed sannsynlig at ny forskning vil kunne styrke eller endre disse konklusjonene.

Les mer om metylfenidat her.

 

Korttidsvirkende sammenliknet med langtidsvirkende metylfenidat

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Punja og kolleager (7) (AMSTAR 5 av 11). Oversikten omfatter 13 studier med 882 deltakere som sammenliknet kortidsvirkende med langtidsvirkende (depot) metylfenidat for barn og unge under 18 år.

Metylfenidat er et amfetaminliknende preparat som blokkerer dopamintransportører og noradrenalintransportører. I Norge er metylfenidat er ett av flere anbefalte preparater for barn og unge under 18 år diagnostisert med ADHD (8).

På bakgrunn av foreliggende forskning er det imidlertid vanskelig å trekke sikre konklusjoner om hvilke preparater som gir mest nytte; korttids- eller langtidsvirkende metylfenidat. For ulike utfall målt på hyperaktivitet og uoppmerksomhet ser det ut til å være liten eller ingen forskjell i effekt. Det var noen flere rapporterte bivirkninger hos dem som fikk langtidsvirkende metylfenidat, men det er usikkert om denne forskjellen har klinisk betydning. Det er sannsynlig at ny forskning vil kunne påvirke disse konklusjonene.

Forfatterne har gjort en subgruppeanalyse etter hvilken generasjon av metylfenidat som er evaluert. For foreldrerapporterte utfall på ADHD-symptomer har langtidsvirkende metylfenidat av typen OROS («osmotic release oralt system») noe større effekt enn kortidsvirkende, mens det er liten eller ingen forskjell mellom korttids- og langtidsvirkende førstegenerasjonspreparater (voksdekkede preparater) og andregenerasjonspreparater (kombinasjonspreparater som består av både kortidsvirkende og langtidsvirkende partikler).

Les mer om metylfenidat her.

 

Guanfacin sammenliknet med placebo

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (16) (AMSTAR x av 11). Den omfatter 3 studier som sammenlikner guanfacin med placebo for barn og unge mellom 6 og 17 år.

Guanfacin er en selektiv alfa2A-adrenerg reseptoragonist og er et langtidsvirkende, ikke-sentralstimulerende middel. Guanfacin er aktuelt for barn og unge som av ulike grunner ikke har nytte av stimulanter (16). I Norge har guanfacin ADHD som godkjent indikasjon hos barn og ungdom mellom 6 og 17 år.

Basert på den tilgjengelige forskningen opplever barn og unge som får guanfacin en reduksjon i ADHD-symptomer og færre atferdsforstyrrelser («oppositional symptoms»), men effekter på sosial fungering er usikker. Oppfølgingstiden i studiene var kort (<13 uker), og langtidseffektene er dermed usikre.

Guanfacin kan gi en rekke bivirkninger som hodepine, tretthet, søvnighet, magesmerter og vektøkning. Det er en større prosentandel blant de som får guanfacin som rapporterer alvorlige bivirkninger (8,8%), enn for de som får atomoksetin (1,8%) og placebo (1,7%).

Dokumentasjonsgrunnlaget omfatter også to oppfølgingsstudier på barn og unges bruk av guanfacin over en to års periode. I disse studiene opplevde deltakerne en reduksjon i ADHD-symptomer, men det var også et svært høyt frafall fra behandling hvor om lag 80% sluttet med guanfacin i løpet av studieperioden.

Dokumentasjonsgrunnlaget består av få studier med få deltakere, det er dermed sannsynlig at ny forskning vil påvirke konklusjonene.

Les mer om guanfacin her.

 

Klonidin som tilleggsbehandling til stimulanter sammenliknet med placebo

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (17) (AMSTAR x av 11). Oversikten omfatter 2 studier som sammenlikner klonidin alene eller i kombinasjon med en stimulant sammenliknet med placebo hos 189 barn og unge mellom 6 og 17 år. Det er verken kjent om deltakerne hadde brukt stimulanter før eller om de i så fall hadde hatt respons på denne typen medikamenter.

Klonidin er et preparat opprinnelig brukt for å behandle høyt blodtrykk, men som senere også har blitt benyttet for å behandle ulike angstlidelser samt ADHD. Ved ADHD er klonidin aktuelt for barn og unge som av ulike grunner ikke har nytte av stimulanter (17). Klonidin har ikke ADHD som godkjent indikasjon i Norge, men brukes i særskilte tilfeller og særlig ved tics eller tvangssymptomer.

Oversiktsforfatterne konkluderte med at samlet sett så gir denne typen kombinasjonsbehandling liten eller ingen effekt på ADHD-symptomer totalt. Noe bedring i symptomer ble imidlertid funnet for atferdsproblemer («conduct disorder symptom scores») for barn med samtidig ADHD og atferdsforstyrrelser.

Les mer om klonidin her.

 

Modafinil sammenliknet med placebo

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Wang og kollegaer (18) (AMSTAR 5 av 11). Oversikten omfatter 5 studier med 927 barn og unge mellom 6 og 17 år med ADHD der modafinil ble sammenliknet med placebo.

Modafinil er et preparat som brukes ved narkolepsi. Preparatet antas å øke våkenhet og mentalt fokus. Modafinil kan forsøkes ved ADHD dersom legemiddelbehandling er ønsket og andre medikamenter ikke virker.

Basert på den tilgjengelige dokumentasjonen ga modafinil muligens en moderat reduksjon i ADHD-symptomer sammenliknet med placebo. Modafinil ble gitt i doser fra 170 til 425 mg/per dag.

Sannsynligheten for frafall fra behandlingen var lavere blant dem som fikk modafinil sammenliknet med dem som fikk placebo. Samtidig var det også større sannsynlighet for frafall fra behandling grunnet bivirkninger.

Oppfølgingstiden var kort (<9 uker), og langtidseffektene er derfor usikre. Det er dermed sannsynlig at ny forskning vil kunne påvirke konklusjonene.

Les mer om modafinil her.

 

Selektive serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere (SNRI) sammenliknet med placebo

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Park og kollegaer (19) (AMSTAR 2 av 11). Oversikten omfatter 6 placebokontrollerte studier med barn og unge mellom 6 og 17 år, der 5 undersøkte effekter av venlafaksin og 1 undersøkte effekter av duloksetin.

Selektive serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere (SNRI) er en gruppe antidepressive medikamenter som hemmer reopptaket fra og dermed inaktiveringen av serotonin og noradrenalin i synapsene. I Norge er de ikke vanlig å bruke ved diagnostisert ADHD.

Forfatterne konkluderte med at venlafaksin muligens gir en reduksjon i ADHD-symptomer (20-50%) sammenliknet med placebo etter 4 til 6 ukers behandling.

For duloksetin er det ikke mulig å trekke sikre konklusjoner, da dokumentasjonsgrunnlaget er for mangelfullt.

Venlafaksin og duloksetin ble rapportert å ha mulige bivirkninger som tretthet og nedsatt appetitt.

Dokumentasjonsgrunnlaget består av få og små studier, og det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner basert på disse funnene. Oppfølgingstiden i studiene var svært kort (mellom 4 og 6 uker), og langtidseffektene er derfor usikre. Det er dermed sannsynlig at ny forskning vil kunne påvirke konklusjonene.

Les mer om SNRI her.

 

Trisykliske antidepressiva sammenliknet med placebo og annen medikamentell behandling

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Otasowie og kolleager (20) (AMSTAR 10 av 11). Oversikten omfatter 6 studier med 216 deltakere mellom 6 og 18 år. Studiene sammenlikner bruk av TCA med placebo. 5 av studiene sammenlikner desipramin med placebo og den sjette sammenliknet nortripylin med placebo.

Trisykliske antidepressiva (TCA) er en gruppe antidepressive medikamenter som antas å virke hemmende på reopptaket av nevrotransmitterne noradrenalin, dopamin og serotonin i nevroner i hjernen. I Norge blir de sjelden eller aldri brukt ved ADHD, kun når andre medikamenter ikke virker og det er et sterkt ønske om legemiddelbehandling.

Basert på foreliggende dokumentasjon har TCA muligens en relativt stor effekt på ADHD-symptomer sammenliknet med placebo ved korttids oppfølging (<6 uker). TCA har imidlertid en rekke uønskede effekter bl.a. på systolisk blodtrykk og puls. Andre potensielt negative utfall forbundet med TCA-bruk er endring i appetitt, hodepine, forvirrethet, tretthet, søvnighet, synsforstyrrelser, tørr munn, ubehag i mage, økt svetting, forstoppelse og problemer med å tisse (urinretensjon).

Oversikten omfatter også en studie som sammenliknet desipramin med klonidin for barn og ungdom diagnostisert med ADHD og samtidig Tourettes. Studien var liten og inkluderte kun 68 deltakere. Forfatterne av oversikten konkluderte med at dokumentasjonsgrunnlaget er for mangelfullt til å trekke sikre konklusjoner, men at deltakerne som fikk desipramin i denne studien opplevde større reduksjon i ADHD-symptomer.

En studie som sammenliknet desipramin, klomipramin og metylfenidat er også inkludert i oversikten. Dessverre inkluderte studien kun 12 deltakere og det er dermed ikke mulig å trekke noen sikre konklusjoner om forskjell i effekt mellom disse legemidlene.

Dokumentasjonsgrunnlaget består av få og små studier, og det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner basert på disse funnene. Oppfølgingstiden i studiene er dessuten kort, og langtidseffektene er derfor ukjente. Det er dermed sannsynlig at ny forskning vil kunne styrke eller endre disse konklusjonene.

Les mer om TCA her.

 

Melatonin sammenliknet med placebo for søvnforstyrrelser

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (21) (AMSTAR x av 11). Oversikten omfatter 3 studier med barn og unge mellom 6 og 14 år diagnostisert med ADHD og søvnvansker.

Melatonin er et hormon som forekommer naturlig i kroppen. Personer med ADHD og andre hyperkinetiske forstyrrelser kan ha søvnproblemer. Søvnforstyrrelser er også en mulig bivirkning av medikamentell behandling ved ADHD. Tilskudd av melatonin kan forsøkes for å bedre søvnen, også blant barn diagnostisert med ADHD. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at bruken er relativt utbredt og at mange barn bruker det over lengre tid (22).

Oversikten fra NICE (21) konkluderte imidlertid med at dokumentasjonsgrunnlaget for bruk av melatonin hos unge mennesker med ADHD er mangelfullt da det kun er utført to små eksperimentelle studier. Begge studiene konkluderte med at inntak av melatonin (3-6 mg daglig) kan gi om lag 20 minutter raskere innsovning, og gi en lengre søvnvarighet med omlag 15 til 20 minutter. Den største studien med 105 deltakere omfattet barn som ikke brukte stimulanter. Den andre og mindre studien med 19 deltakere omfattet barn som fikk stimulanter og som tidligere ikke hadde hatt nytte av et tiltak for endring av søvnrutiner (søvnhygiene). Oppfølgingstiden på tiltakene var kort (mellom 10 dager og 4 uker), langtidseffektene av melatonin er derfor usikre.

Oversikten inkluderer også en oppfølgingsstudie over melatoninbruk hos barn over tid (i snitt 18 måneder) (21). Kun milde bivirkninger som hodepine og svimmelhet ble rapportert som en mulig konsekvens av melatoninbruk.

Vurderingene er altså gjort på grunnlag av få og små studier, og det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner basert på disse funnene. Ny forskning vil påvirke konklusjonene.

Les mer om melatonin her.

 

Dokumentasjonsgrunnlaget er innhentet og kvalitetssikret av: Astrid Austvoll-Dahlgren, seksjonsleder RBUP Øst og Sør / redaktør Håndboka og Arild Bjørndal, direktør for stiftelsen som omfatter RBUP, RVTS Øst og RVTS Sør.


(1) Li, Y, Gao, J, He, S, Zhang, Y, Wang, Q. An Evaluation on the Efficacy and Safety of Treatments for Attention Deficit Hyperactivity Disorder in Children and Adolescents: a Comparison of Multiple Treatments. Molecular Neurobiology. 2016;54(9):6655-69.

(2) Roskell, NS, Setyawan, J, Zimovetz, EA, Hodgkins, P. Systematic evidence synthesis of treatments for ADHD in children and adolescents: indirect treatment comparisons of lisdexamfetamine with methylphenidate and atomoksetin. Current Medical Research & Opinion. 2014;30:1673-85.

(3) Stuhec, M, Munda, B, Svab, V, Locatelli, I. Comparative efficacy and acceptability of atomoksetin, lisdexamfetamine, bupropion and methylphenidate in treatment of attention deficit hyperactivity disorder in children and adolescents: a meta-analysis with focus on bupropion. Journal of Affective Disorders. 2015;178:149-59.

(4) Luan, R, Mu, Z, Yue, F, He, S. Efficacy and Tolerability of Different Interventions in Children and Adolescents with Attention Deficit Hyperactivity Disorder. Front. Psychiatry; 2017:8(229).

(5) Riera, M, Castells, X, Tobias, A, Cunill, R, Blanco, L, Capella, D. Discontinuation of pharmacological treatment of children and adolescents with attention deficit hyperactivity disorder: meta-analysis of 63 studies enrolling 11,788 patients. Psychopharmacology. 2015;234(17):2657-71.

(6) Hennissen, L, Bakker, J, Banaschewski, T, Carucci, S, Coghill, D, Danckaerts, M, et al. Cardiovascular effects of stimulant and non-stimulant medication for children and adolescents with ADHD: A systematic review and meta-analysis of trials of methylphenidate, amphetamines and atomoxetine. CNS Drugs. 2017;31(3):199-215.

(7) Punja, S, Shamseer, L, Hartling, L, Urichuk, L, Vandermeer, B, Nikles, J, et al. Amphetamines for attention deficit hyperactivity disorder (ADHD) in children and adolescents. Cochrane Database of Systematic Reviews. 2016;(2):1-150. 

(8) Helsedirektoratet. ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse. Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging [Internett]. Oslo: Helsedirektoratet; 2017 [hentet 25.04.2018]. Tilgjengelig fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/adhd

(9) Sundhedsstyrelsen. National klinisk retningslinje for utredning og behandling av ADHD hos børn og unge [Internett]. København: Sundhedsstyrelsen; 2014 [hentet 25.04.2018]. Tilgjengelig fra: https://www.sst.dk/da/nyheder/2014/national-klinisk-retningslinje-adhd

(10) Gayleard, JL, Mychailyszyn, MP. Atomoksetin treatment for children and adolescents with Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder (ADHD): a comprehensive meta-analysis of outcomes on parent-rated core symptomatology. Attention Deficit and Hyperactivity. Attention deficit and hyperactivity disorders Disorders. 2017;9(3):149-60.

(11) Kidwell, KM, Van Dyk, TR, Lundahl, A, Nelson, TD. Stimulant Medications and Sleep for Youth With ADHD: A Meta-analysis. Pediatrics. 2015;136(6):1144-53.

(12) Hutchison, SL, Ghuman, JK, Ghuman, HS, Karpov, I, Schuster, JM. Efficacy of atomoksetin in the treatment of attention-deficit hyperactivity disorder in patients with common comorbidities in children, adolescents and adults: a review. Therapeutic Advances in Psychopharmacology. 2016;6(5):317-34.

(13) Clavenna, A, Bonati, M, Safety of medicines used for ADHD in children: a review of published prospective clinical trials. Archives of Disease in Childhood. 2014;99:866-72.

(14) Maia, CR, Cortese, S, Caye, A, Deakin, TK, Polanczyk, GV, Polanczyk, CA, et al. Long-Term Efficacy of Methylphenidate Immediate-Release for the Treatment of Childhood ADHD: A Systematic Review and Meta-Analysis. Journal of Attention Disorders. 2017;21(1):3-13.

(15) Storebø, OJ, Skoog, M, Damm, D, Thomsen, PH, Simonsen, E, Gluud, C. Social skills training for Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD) in children aged 5 to 18 years. Cochrane Database of Systematic Reviews. 2011(12):1-779. 

(16) NICE. Attention deficit hyperactivity disorder in children and young people: guanfacine prolongued disease [Internett]. London: National Institute for Health and Care Excellence (NICE); 2016 [hentet 25.04.2018]. Tilgjengelig fra: https://www.nice.org.uk/advice/esnm70/chapter/Key-points-from-the-evidence

(17) NICE. Attention deficit hyperactivity disorder in children and young people: clonidine prolongued disease [Internett]. London: National Institute for Health andCare Excellence (NICE); 2013 [hentet 25.04.2018]. Tilgjengelig fra: https://www.nice.org.uk/advice/esuom8/chapter/Key-points-from-the-evidence

(18) Wang, SM, Han, C, Lee, SJ, Jun, TY, Patkar, AA, Masand, PS, et al. Modafinil for the treatment of attention-deficit/hyperactivity disorder: A meta-analysis. Journal of Psychiatric Research. 2017;84:292-300.

(19) Park, P, Caballero, J, Omidian, H. Use of serotonin norepinephrine reuptake inhibitors in the treatment of attention-deficit hyperactivity disorder in pediatrics. Annals of Pharmacotherapy. 2014;48:86-92.

(20) Otasowie, J, Castells, X, Ehimare, UP, Smith, CH. Tricyclic antidepressants for attention deficit hyperactivity disorder (ADHD) in children and adolescents. Cochrane Database of Systematic Reviews. 2014(9):1-92. 

(21) NICE. Sleep disorders in children and young people with attention deficit hyperactivity disorder: melatonin [Internett]. London: National Institute for Health and Care Excellence (NICE); 2013 [hentet 25.04.2018]. Tilgjengelig fra: https://www.nice.org.uk/advice/esuom2/chapter/Key-points-from-the-evidence

(22) Hartz, I, Handal, M, Tverdal, A, Skurtveit, S. Paediatric Off-Label Use of Melatonin – A Register Linkage Study between the Norwegian Prescription Database and Patient Register. Basic Clin Pharmacol Toxicol. 2015;117(4):267-73.

12.04.2019  

Ja Nei

Så bra! Din tilbakemelding er registrert.

Send