Tilstandsgruppe: bipolar lidelse

Om bipolar lidelse

Bipolar lidelse kjennetegnes av episoder med forhøyet stemningsleie og aktivitetsnivå som kalles mani. En mindre alvorlig grad av mani kalles hypomani. I de fleste tilfeller veksler mani eller hypomani med depresjon og perioder med normalt stemningsleie (1,2).

En person som har bipolar lidelse, opplever sterkere svingninger i stemningsleiet enn det som er vanlig. Noen ganger har personen høyt humør og mye energi, dette kalles mani eller hypomani. Andre ganger har personen derimot tretthet og nedstemthet og har depresjon. 
 
Mani oppleves gjerne som godt og behagelig av personen selv når det starter.  Personen føler seg i godt humør, energisk og kreativ med høy selvtillit. Men det høye humøret kan raskt komme ut av kontroll og føre til aggresjon. Dersom manien utvikler seg kan det også føre til at personen gjør noe som er uheldig eller farlig som han eller hun vanligvis ikke ville gjøre. Personen opplever seg gjerne rastløs og irritabel og føler at tankene presser seg på og går raskt gjennom hodet. Personen selv og andre kan oppleve  svær aktivitet, rask tale og mye hopping fra det ene til det andre. Personen klarer seg med lite eller ingen søvn uten å bli trett. Mildere manisymptomer med mindre tap av kontroll  enn ved mani, kalles hypomani. 
 
Ved depresjon opplever personen seg nedstemt, tom eller følelsesløs, med høy grad av håpløshet og skyldfølelse. En føler gjerne at en har liten interesse av ting som vanligvis betyr noe og en kan føle seg trett og energiløs (kfr. kapittel om depresjon). Bipolar depresjon ligner vanlig depresjon, men kan skille seg ad ved å være mer preget av redusert evne til å reagere følelsesmessig enn egentlig nedstemthet. 
 
Mellom episoder av mani eller hypomani og depresjon, kan stemningsleiet være normalt i kortere eller lengre perioder av gangen. Mange har imidlertid restsymptomer mellom episoder, spesielt depresjonssymptomer. Personer med bipolar lidelse er symptomatiske nær halve livet og det er de depressive plagene som dominerer den subjektive erfaringen av sykdommen. De sterke svingningene kan gjøre det vanskelig å leve et vanlig liv og være stabil i skole eller jobb og går utover livskvaliteten.
 

Årsaker til bipolar lidelse

Årsaken til bipolar lidelse er ukjent, men en vet at risiko for å utvikle lidelsen er genetisk betinget. Stressfaktorer i miljøet er også viktig og er med på å gi fenotypisk utrykk til den underliggende stemningslidelsen. De fleste som utvikler bipolar lidelse, har en eller flere slektninger med samme lidelse. Noen utvikler imidlertid lidelsen uten at den forekommer i slekten. En har funnet at biologiske systemer som regulerer hormoner, kalsiumkanaler, budbringere (-RNA) og glutamatsignaler i cellene, er av betydning for utvikling av bipolar lidelse. Det er dermed flere genetiske og cellulære mekanismer som gir en predisposisjon for å utvikle lidelsen. 
 

Forekomst og prognose bipolar lidelse

Bipolar lidelse debuterer typisk i begynnelsen av tyveårene, men kan også debutere i tenårene. Den debuterer meget sjelden før puberteten, men dette kan forekomme. Den første episoden er oftest en depresjon, men kan noen ganger være mani. Depresjon med psykotiske symptomer som oppstår tidlig kan predikere bipolar lidelse. 
 
Livstidsforekomsten av bipolar lidelse type I er undersøkt i norske studier og har blitt estimert til 1 % (1). Den britiske retningslinjen utgitt av NICE (2) angir en forekomst på 1 % for type I hos voksne og 0,4 % for type II. Forekomsten i barne- og ungdomsalder er omdiskutert, noe som skyldes bruk av forskjellige diagnosekriterier for de yngste, men det hevdes å foreligge lik forekomst av bipolart spektrum lidelse hos ungdom på ca. 1% i de fleste Land (4). Den svenske psykiaterforeningen (5) angir at 30-50 % av voksne med lidelsen debuterer før 18 år. Dette gir en risiko på 0,7-1% for bipolar lidelse type I eller II før 18 års alder.  Siden debutepisoden som oftest er depresjon, finnes det imidlertid ikke sikkert grunnlag for diagnose i de fleste tilfellene. En konservativ oppfatning blir dermed at det er en forekomst av bipolar lidelse type I eller II på ca. 0,3-0,5 %, dvs. som har hatt hypomani eller mani før 18 års alder (5).
 
Sannsynligheten for nye episoder for personer med bipolar lidelse er høy. Over tid blir episodene ofte hyppigere og de friske periodene mellom episodene kortere. Noen pasienter har et kronisk forløp med subsyndromale symptomer. Risikoen for utvikling av suicidal atferd og rusmisbruk er høy og det er økt risiko for samtidig somatisk sykdom. Dødeligheten er høyere for personer med bipolar lidelse enn for befolkningen for øvrig og bipolar lidelse er de sjette høyeste årsak til uførhet hos personer i alderen 19 til 45 år i vesten. 
En amerikansk studie som har fulgt 367 ungdommer med bipolar I, II og uspesifisert bipolar lidelse, fant at prognosen var bedre over tid for en undergruppe av ungdom som hadde færre psykososiale risikofaktorer, lavere familiær forekomst av bipolar lidelse og mildere debutsymptomer (6). Imidlertid var også denne gruppen plaget med stemningssvingninger over tid, noe som viser behovet for tidlig innsats og bedre behandling. 
 
Forfattet av: Torunn Stene Nøvik, overlege BUP-klinikk, St. Olavs hospital/ førsteamanuensis RKBU, Institutt for psykisk helse, NTNU.
Redigert av: Astrid Dahlgren, seksjonsleder RBUP Øst og Sør / redaktør Håndboka.

(1) Helsedirektoratet. Nasjonal fagleg retningslinje for utgreiing og behandling av bipolare lidingar [Internett]. Oslo: Helsedirektoratet; 2012 [hentet 31.08.2018]. Tilgjengelig fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/nasjonal-faglig-retningslinje-for-utgreiing-og-behandling-av-bipolare-lidingar

(2) NICE. Bipolar disorder: assessment and management. Clinical guideline CG185 [Internett]. London: National Institute for Excellence and Health (NICE); 2014 [hentet 31.08.2018]. Tilgjengelig fra: https://www.nice.org.uk/guidance/cg185

(3) American Psychiatric Association. Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (Fifth ed.). Arlington, VA: American Psychiatric Publishing; 2013.

(4) Van Meter AR, Moreira AL, Youngstrom EA. Meta-analysis of epidemiologic studies of pediatric bipolar disorder. J Clin Psychiatry. 2011;Sep;72(9):1250-6. 

(5)  Adler M. (red.). Bipolär sjukdom: Kliniska riktlinjer för utredning och behandling. Svenska psykiatriska föreningen; 2014.

(6) Birmaher B, Gill MK, Axelson DA, Goldstein BI, Goldstein TR, Yu H, Liao F, Iyengar S, Diler RS, Strober M, Hower H, Yen S, Hunt J, Merranko JA, Ryan ND, Keller MB. Longitudinal trajectories and associated baseline predictors in youths with bipolar spectrum disorders. Am J Psychiatry. 2014; Sep;171(9):990-9.