Tilstandsgruppe: selvskading og selvmordsatferd

Omtale av forskningen på selvskading og selvmordsatferd

Alle anbefalinger om tiltak gjengitt i dette kapittelet er hentet fra den nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern (1). Retningslinjen gir anbefalinger om kartlegging og vurdering av selvmordsrisiko, behandling og forebygging av selvmord, samt ivaretakelse av pårørende og etterlatte. Det finnes ikke en egen retningslinje rettet mot barn og unge, og det finnes heller ikke en nasjonal retningslinje for selvskading. Andre retningslinjer og veiledere, blant annet rettet mot førstelinjetjenesten (2) og etterlatte (3), er lagt inn der det er relevant. Det finnes også en nasjonal handlingsplan for forebygging av selvskading og selvmord 2014 til 2017 (4). Stortinget har også vedtatt at det skal utarbeides en ny handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading, inkludert forebygging av blant pasienter innlagt i eller nylig utskrevet fra psykisk helsevern (5). Forøvrig henviser vi til pakkeforløp for behandling i psykisk helsevern for barn og unge på helsedirektoratets sider.

Konklusjoner om effekt av kartlegging, risikovurdering, behandlingsformer og forebyggende tiltak i dette kapittelet er hentet fra 8 kunnskapsoppsummeringer av nyeste søkedato og av best kvalitet (6,7,10-12,15-17), inkludert oppdatert søk av to av dem (13,14) (se egen tabell for inkluderte oversikter her). Forskningen omfatter studier utført på barn og unge under 18 år. I noen tilfeller har studiene også inkludert unge voksne under 25 år.

Det meste av forskningen på selvskading og selvmord har vært utført på voksne, og det er få og små studier som har vært utført på barn og unge under 18 år (1,6,7,10-17). Dette gjør at det er stor usikkerhet knyttet til nytten og ulempene ved de ulike tiltakene overfor barn og unge, og det følger at norske og internasjonale retningslinjer også baserer sine vurderinger på kunnskap fra forskning på voksne. Videre er det viktig å være oppmerksom på at Håndboka kun formidler oppsummert forskning. Dette betyr at det kan være primærstudier som har blitt publisert i ettertid.

Håndboka oppdateres jevnlig og nye publikasjoner av potensiell relevans blir lagt til i egen tabell (se egen tabell for oversikter som vil bli vurdert ved neste oppdatering her). Kunnskapsoppsummeringer som har blitt vurdert til å være overflødige er listet opp i egen tabell (se egen tabell for ekskluderte oversikter her).

 

Viktig om initiering av behandling herunder legemidler

Pakkeforløp for behandling og oppfølging i psykisk helsevern, barn og unge understreker at det i startfasen av behandlingen bør være et hovedfokus å etablere en behandlingsrelasjon og engasjere pasienten og/eller foreldre i behandlingen. Ved behov for behandling skal pasienten og/eller foreldre være informert om de ulike behandlingsformene tjenesten tilbyr. Behandlingen skal være kunnskapsbasert og tilpasset pasientens og/eller foreldres ønsker og behov. Behandlingsalternativer, herunder legemiddelbruk skal drøftes med den unge og/eller foresatte og deres preferanser skal lyttes til. Pasientens tidligere erfaringer med bruk av legemidler må kartlegges og tas hensyn til ved valg av legemidler.
 
Legemiddelbehandling for psykiske lidelser hos barn og unge skal benyttes med varsomhet. Som hovedregel skal andre tiltak være prøvd før legemiddelbehandling. Før oppstart med legemidler, bør det lages en plan for behandlingslengde og vurdering av effekt med legemiddelet. Mulige bivirkninger av legemiddelbehandlingen må primært følges opp av den som er ansvarlig for behandlingen, med mindre annet er avtalt.
 
Se Statens legemiddelverks sjekkliste for legemiddelgjennomgang her
 

Effekt av tiltak evaluert i forskningen

Dette kapittelet omtaler tilgjengelig forskning om:

 

Tilknyttet dette kapittelet vil du finne et støttekapittel:

 

Skolebaserte tiltak

Skolebaserte tiltak kan være mange ulike ting, fra universelle forebyggingsprogrammer som eksempelvis tilbyr barn og unge undervisning om livsmestring og psykisk helse, til screeningsystemer og klassebaserte intervensjoner.

Det veiledende materiellet til kommunene for forebygging av selvmord og selvskading nevner skolen spesielt, som et sted der barn og unge tilbringer mye tid (2). Mulighetene for tiltak er mangfoldige, med kompetente voksne, stabile relasjoner og tilgang til helsetjenester som viktige ressurser.

 

Skolebaserte selvmordsforebyggende tiltak sammenliknet med venteliste, enklere informasjon (postere i klasserommet), vanlig undervisning eller ingen tiltak

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra de systematiske oversiktene utført av NICE om forebygging av selvmord (6) og av Statens beredning för medicinsk och social utvärdering (SBU) (7). Oversiktene rapporterer resultater fra 13 studier med >337 221 deltakere. I 12 av studiene var deltakerne skoleelever, mens i 1 av studiene (N = 320 500) var deltakerne innbyggere i fylkene der forebyggingsprogrammet ble innført («Garrett Lee Smith Youth Suicide Prevention Program», GLS), inkludert skoleelever. Deltakerne inkluderte på barn og unge mellom 10 opptil 23 år. De fleste av tiltakene var rene skolebaserte forebyggende tiltak, både universelle, selektive og indikerte, rettet spesifikt mot reduksjon av selvmord. GLS er rettet både mot skolepersonell og personell som jobber med unge i andre deler av lokalsamfunnet. I forebyggingsprogrammene var fokus blant annet på å øke vennskaps- og samarbeidsklima i klasserommet, øke kunnskap om selvmord, inkludert oppdagelse av tegn på selvmordsrisiko og kartlegging, samt bedre problemløsningsferdigheter (strategier med utgangspunkt i teorier som operant læringsteori, mestringstro og betydning av følelser). Deltakerne i sammenlikningsgruppene sto enten på venteliste, fikk ingen tiltak, en enklere form for informasjon som for eksempel postere i klasserommet eller vanlig undervisning. Tidspunkt for oppfølging var mellom 3 måneder og 15 år.

 

Effekter av skolebaserte selvmordsforebyggende tiltak sammenliknet med venteliste, enklere informasjon (postere i klasserommet), vanlig undervisning eller ingen tiltak

Basert på det tilgjengelige dokumentasjonsgrunnlaget kan skolebaserte tiltak trolig gi en reduksjon i selvmordstanker og selvmordsforsøk, målt mellom 3 og 12 måneder etter tiltaket ble avsluttet. Når det gjelder selvmordsforsøk konkluderer 3 studier (2 observasjonsstudier og 1 liten RCT) i samme retning ved mellom 6 og 12 måneders oppfølging. Dokumentasjonen peker mot at effekten muligens holder seg ved 2 og hele 15 års oppfølging. Videre kan skolebaserte tiltak muligens gi en reduksjon i gjennomførte selvmord ved 3 års oppfølging. Effekter av skolebaserte tiltak på oppsøking av hjelpetjenester er usikre, da dokumentasjonsgrunnlaget for disse utfallene er av svært lav kvalitet.

Oversikten utført av SBU (7) oppsummerte også mulige ønskede effekter av skolebaserte tiltak. Forfatterne konkluderte med at resultatene er motstridende og at det er lite kunnskap om mulige uønskede effekter av slike tiltak. Se hele GRADE-tabellen her.

Se også: likemannstiltak

 

 

Strukturelle tiltak

Strukturelle tiltak innebærer tiltak med målsetning om å begrense tilgang til metoder for selvskading og selvmord. Dette kan f. eks være sikring av bygg og broer, våpenskap, begrensning av mengde tabletter i forpakninger med smertestillende eller lignende. Likeledes sikring av sengeposter innen psykisk helsevern ved å begrense ligaturpunkter, prosedyrer for gjennomgang av gjenstander pasientene får ta med inn i avdelingen eller lignende. På denne måten vil man hindre spesielt den impulsive selvskadingen og selvmordsatferden.

Denne typen av tiltak er beskrevet og anbefalt både i det veiledende materiellet til kommunene for forebygging av selvskading og selvmord (2) og i de nasjonale retningslinjene for forebygging av selvmord i psykisk helsevern (1).

 

Universell selvmordsforebygging: tiltak for å påvirke eller redusere tilgang til selvmordsmidler sammenliknet med andre tiltak eller ingen tiltak

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE om forebygging av selvmord (6). Oversiktsforfatterne fant ingen studier med barn og unge under 18 år.

Basert på det tilgjengelige dokumentasjonsgrunnlaget er effekter av tiltak som begrenser tilgang på selvmordsmidler usikre for barn og unge med selvskadings- og selvmordsproblematikk.

God dokumentasjon fra forskning på voksne og blandingspopulasjoner indikerer imidlertid at fysiske barrierer kan redusere selvmord (6).

 

 

Lokale samfunnsbaserte tiltak

Samfunnsbaserte lokale tiltak er tiltak rettet mot hele befolkningen i et lokalmiljø. Gjennom denne typen tiltak vil man forebygge bredt, og nå risikogrupper samtidig som man forebygger at noen kommer i en risikogruppe.

Veiledende materiell til kommunene for forebygging av selvskading og selvmord (2) beskriver ulike anbefalte lokale samfunnsbaserte tiltak. Herunder nevnes blant annet en anbefaling om at kommunene skal ha en plan for forebygging i sin kommune. Kommunen skal forebygge på ulike arenaer, og bør sikre møteplasser som fremmer tilhørighet og motvirker isolasjon. Kommunen bør ha en oversikt over ulike tilgjengelige hjelpetiltak lokalt, og denne oversikten bør gjøres kjent både for ansatte i ulike deler av tjenesteapparatet og allmennheten.

 

Universell selvmordsforebygging: lokale selvmordsforebyggingsplaner sammenliknet med ingen eller andre tiltak

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE om forebygging av selvmord (6). Oversiktsforfatterne fant ingen studier med barn og unge opptil 18 år. 

Effekter av lokale selvmordsforebyggingsplaner (inkludert selvmordsrevisjon) rettet mot barn og unge under 18 år med selvskadings- og selvmordsproblematikk er usikre. Det finnes heller ingen sikker forskning fra studier på befolkningen generelt.

 

Universell selvmordsforebygging: lokal respons til sammenfallende selvmord («suicide-clusters») (historisk sammenlikning)

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE om forebygging av selvmord (6). Oversikten omfatter 3 studier med barn og unge i skolealder/mellom 10 og 24 år. Tiltakene inkluderte måten offentlig helsevesen responderte etter sammenfallende selvmord, inkludert «debriefing» utøvd av klinikere for å gi informasjon, identifisere individer ved høy risiko for selvskading, individuell screening for å henvise videre og kriseevaluering. Andre tiltak var støttetjenester som involverte pårørende, helsepersonell med bakgrunn i psykisk helse og lærere, fritidsprogrammer for ungdommer og tiltak utøvd via media og utdanning i skolen. Den siste studien hadde kriseintervensjoner som debriefing like etter sammenfallende selvmord i skolen, etterfulgt av en mer utstrakt psykologisk debriefing utøvd av fagperson med bakgrunn innen psykisk helse. Tidspunkt for oppfølging var 4 år.

 

Effekter av lokal respons til sammenfallende selvmord (historisk sammenlikning)

Dokumentasjonsgrunnlaget for effekter av måter offentlig helsevesen responderer på etter sammenfallende selvmord er mangelfullt. Studiene som er utført er for små til å kunne fange opp en mulig forskjell på nye selvmord- og selvmordsforsøk etter at disse tiltakene var iverksatt. I tillegg er innholdet i tiltakene samt resultatene mangelfullt rapportert i studiene. Se hele GRADE-tabellen her.

 

 

Tiltak formidlet via massemedia

Folkeopplysning om selvskading og selvmordsatferd gjennom massemedia kan bidra til avtabuisering, og senke terskelen for at mennesker med selvskading og selvmordsatferd eller deres pårørende søker hjelp. Det er imidlertid fare for at man ved å omtale fenomenene på romantiserende, sensasjonspregede eller detaljerte måter bidrar til såkalt smitte og økning i forekomst.

I Norge må pressen følge vær-varsom-plakaten i sin omtale av selvskading og selvmordsatferd (8).

 

Universell selvmordsforebygging: rapportering om selvmord i lokale aviser, internett eller digitale media sammenliknet med ingen rapportering eller annen rapportering

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE om forebygging av selvmord (6). Oversikten omfatter 2 studier, men disse rapporterer ikke funn på barn og unge spesielt. Tiltakene omfattet effekter av medias rapportering av selvmord. Den ene studien så på antall selvmord før og etter nyhetsoppslaget, den andre studien var en eksperimentell studie som så på effekter av å innføre retningslinjer for media om hvordan de skal rapportere om selvmord.

 

Effekter av rapportering om selvmord eller selvmordsatferd i lokale aviser, internett eller digitale media sammenliknet med ingen rapportering eller annen rapportering

Effekter av rapportering om selvmord i lokale medier er usikre for barn og unge da det ikke finnes studier på dette.

På befolkningsnivå er slik rapportering forbundet med en økning av selvmord. Videre ser retningslinjer rettet mot media om hvordan selvmord skal rapporteres ut til å føre til en reduksjon (6).

 

Universell selvmordsforebygging: lokale selvmordsforebyggende kampanjer for å øke bevissthet rundt selvmord i befolkningen generelt sammenliknet med vanlig oppfølging eller andre tiltak

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE om forebygging av selvmord (6). Oversiktsforfatterne fant ingen studier med barn og unge opptil 18 år.

Basert på det tilgjengelige dokumentasjonsgrunnlaget er effekter av selvmordsforebyggende kampanjer for å motvirke selvmordsatferd hos barn og unge usikre.

 

 

Tiltak i kriminalomsorgen

Innsatte i fengsel har høyere forekomst av selvskading og selvmordsatferd enn øvrig befolkning. Mange sliter med psykiske problemer og rusmiddelmisbruk, som kan øke risikoen. Risikoen er særlig høy i varetektsperioden og en stor andel av selvmordene skjer i kort tid etter innsettelse.

Tiltak i kriminalomsorgen som kartlegging og vurdering av risiko ved innsettelse og under oppholdet, samhandling med helsetjenestene, sikringstiltak med mer nevnes i kriminalomsorgens egne retningslinjer (9), men ikke i retningslinjer eller veiledere for forebygging av selvskading og selvmord.

 

Unge i risiko: selvmordsforebyggende tiltak i kriminalomsorgen sammenliknet med ingen eller andre tiltak

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE om forebygging av selvmord (6). Oversiktsforfatterne fant ingen studier på tiltak rettet mot barn og unge under 18 år.

Basert på det tilgjengelige dokumentasjonsgrunnlaget er effekter av selvmordsforebyggende tiltak i kriminalomsorgen usikre for barn og unge med selvskadings- og selvmordsproblematikk.

 

 

Oppfølging av barn og unge som etterlatte

Etterlatte ved selvmord har økt risiko for psykiske lidelser som depresjon, PTSD og komplisert sorg, samt egen selvmordsatferd (3). Selvmord er fortsatt forbundet med tabu og stigma, og mange etterlatte sliter med skam, skyld og en følelse av avvisning. Når en forelder eller et søsken dør i selvmord er det ikke uvanlig at familien har problemer med å snakke om og bearbeide selvmordet i etterkant. Små barn kan ha vansker med å forstå døden og selvmord som fenomen. Hjelp til sorgarbeidet og eventuelle sosiale problemer og/eller psykiske helseproblemer er viktig.

I Norge har vi en egen veileder for ivaretakelse av etterlatte ved selvmord (3).

 

Unge i risiko: selvmordsforebyggende tiltak rettet mot barn og unge i etterkant av selvmord i nær krets sammenliknet med vanlig oppfølging eller historisk sammenlikning

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE om forebygging av selvmord (6). Oversikten omfatter 2 studier. Tiltakene besto av en sorggruppeintervensjon, 10 ukentlige seksjoner av varighet 1,5 timer hver gang, ledet av en psykolog. Psykoedukative komponenter fokusert på barns begrep om døden, identifisere følelser av sorg, definere hva et selvmord er, diskutere hvorfor noen tar livet sitt, forebygge lyst til å ta livet sitt, og å fremme problemløsningferdigheter. Støttekomponenter fremmet barns uttrykk for sorg og identifisering med positive egenskaper av den avdøde, motvirke håpløshet, fremme optimisme, håndtere traumatiske tanker og stigma rundt selvmord, og å utvikle nye støttende relasjoner. Psykodukative komponenter for foreldre hjalp dem å forstå barns sorg, være åpen for barns sorguttrykk, diskutere selvmord, og fremme barns emosjonelle og sosiale fungering. Støtte ble gitt til foreldre for å bearbeide egen sorg. Tiltaket ble sammenliknet med vanlig oppfølging eller historisk sammenlikning. Tidspunkt for oppfølging var mellom 12 uker og 3 år.

 

Effekter av tiltak rettet mot etterlatte sammenliknet med vanlig oppfølging eller historisk sammenlikning

Effekter av selvmordsforebyggende tiltak rettet mot barn og unge i etterkant av selvmord i nær krets er usikre da dette kun har vært evaluert i 1 liten studie med uklar risiko for systematiske skjevheter. Se hele GRADE-tabellen her.

Se også: Tiltak: familieterapi og foreldreveiledning

 

 

Kartlegging og risikovurdering

Kartlegging og risikovurdering av suidalitet er en av anbefalingene for forsvarlig selvmordsforebyggende arbeid i Nasjonal faglig retningslinje for forebygging av selvmord i psykisk helsevern (1). Det skilles mellom kartlegging og vurdering: kartlegging av selvmordsrisiko innebærer å spørre alle pasienter om de har eller har hatt selvmordstanker eller selvmordsplaner og om de noen gang har gjort selvmordsforsøk. Hensikten med dette er å øke sannsynligheten for å oppdage selvmordsrisiko hos pasienter. Vurdering av selvmordsrisiko gjøres ved at statistiske risikofaktorer for selvmord vurderes i sammenheng med informasjon og inntrykk fra et klinisk intervju. Hensikten er å ta beslutninger om forsvarlige tiltak for å hjelpe pasienten, på en slik måte at tiltakene henger faglig godt sammen med vurderingen. De enkelte helseforetakene har gjerne utviklet egne, mer detaljerte prosedyrer for hvordan dette skal gjøres i tråd med forskriften.

 

Universell selvmordsforebygging: screening for selvmordsrisiko sammenliknet med ingen screening

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av O`Connor og kollegaer (10).

Oversiktsforfatterne fant ingen studier om fordelaktige effekter av screening av barn og unge under 18 år. Basert på det tilgjengelige dokumentasjonsgrunnlaget er fordelaktige effekter av screening for barn og unge med selvskadings- og selvmordsproblematikk usikre.

Videre omfatter oversikten 2 studier om uønskede effekter av screening med 2650 ungdommer mellom 13 og 19 år. Screeningen i disse studiene besto i selvrapport av depresjonssymptomer, psykologisk ubehag og historikk av selvskading, selvmordstanker og selvmordsforsøk.

Studiene inngår også i kunnskapsgrunnlaget for skolebaserte forebyggingsprogrammer.

 

Effekter av screening for selvmordsrisiko sammenliknet med ingen screening

Dokumentasjonsgrunnlaget er svært lav kvalitet, så det er ikke mulig å trekke sikre konklusjoner om uønskede effekter av screening. Den lave kvaliteten skyldes uklar risiko for systematiske skjevheter (ikke rapportert), mangel på presisjon (få hendelser), mangelfull rapportering av tall og ukjent studiedesign. Se hele GRADE-tabellen her.

 

Unge med selvskadingsproblematikk: ulike former vurdering av barn og unge som har kommet til akuttmottak etter en episode med selvskading og/eller et selvmordsforsøk

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE om korttidsoppfølging (11) og langtidsoppfølging (12) ved selvskadings- og selvmordsproblematikk, inkludert oppdaterte søk (13,14).

Det ble det søkt etter studier som undersøkte effekt av å vurdere om pasienten hadde behov for videre oppfølging etter en selvskadingsepisode (12,14). En slik vurdering skulle innebære kartlegging av personlige (psykologiske) og miljøbetingede (sosiale) faktorer som kan ha bidratt til selvskadingsepisoden, og skulle ligge til grunn for en behandlingsplan.

Videre ble det søkt etter studier som har undersøkt effekter av formell/standardisert risikovurdering sammenliknet med ikke-standardisert risikovurdering (10-12). En ikke-standardisert risikovurdering ble beskrevet som en detaljert klinisk vurdering som inkluderer evaluering av en rekke biologisk, sosiale og psykologiske faktorer som er relevant for å vurdere fremtidig risiko for selvskadings- og selvmordsproblematikk. En formell risikovurdering ble beskrevet som kartlegging av risikofaktorer for selvskadings- og selvmordsproblematikk som bruk av verktøy og skalaer, vanligvis sjekklister, som ble utfylt av kliniker eller pasient for å gi en grov indikasjon på risiko.

Det ble også søkt etter studier som har undersøkt effekter av psykososial vurdering etter minst en episode med selvskading (12,14). En psykososial vurdering ble beskrevet som en omfattende vurdering av personens omstendigheter, sosial kontekst, mental tilstand, og en samlet vurdering av risiko og behov for videre oppfølging.

Til slutt ble det søkt etter studier som har undersøkt effekter av spesialistvurdering sammenliknet med vurdering utført av ikke-spesialist (11-13).

Det ble ikke funnet studier rettet mot barn og unge under 18 år vedrørende effekter av vurdering av behov for videre oppfølging, formell risikovurdering, psykososial vurdering eller spesialistvurdering, etter episode med selvskading. Basert på den tilgjengelige dokumentasjonen er effektene av overnevnte former for vurdering usikre for barn og unge med selvskadings- og selvmordsproblematikk.

 

Unge med selvskadingsproblematikk: kartleggingssamtale og risikovurdering med innslag av psykoterapeutiske elementer sammenliknet med en utvidet kartleggingssamtale og risikovurdering

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Hawton og kollegaer (15). Oversikten omfatter 1 studie med 70 ungdommer mellom 12 og 18 år med historikk av minst en episode selvskading.

Tiltaket besto i en standard psykososial vurdering med anamnese og kartlegging av risikofaktorer for selvmord, terapeutiske elementer basert på kognitiv terapi og terapeutiske elementer som å identifisere hovedproblemer, diskutere motivasjon for og måte å endre dem på, utforske alternative løsninger på problemene, og å forfatte et brev om disse temaene som deretter ble sendt til ungdommens familie. Hensikten med tiltaket var å forebygge repetisjon av selvskading. Tiltaket ble sammenliknet med en psykososial historikk- og selvmordsrisikovurdering. Effekter ble målt på repetisjon av selvskading, oppmøte til første behandlingstime etter utskrivelse og gjennomført selvmord. Tidspunkt for oppfølging var 12 og 24 måneder.

 

Effekter av kartleggingssamtale og risikovurdering med innslag av psykoterapeutiske elementer sammenliknet med en utvidet kartleggingssamtale og risikovurdering

Dokumentasjonsgrunnlaget er av svært lav kvalitet og det er derfor ikke mulig å trekke sikre konklusjoner om effekter av kartleggingssamtale med innslag av psykoterapeutiske elementer. Den lave kvaliteten skyldes risiko for systematiske skjevheter og mangel på presisjon (få deltakere og kun 1 studie). Se hele GRADE-tabellen her.

 

 

Psykoedukasjon, veiledning og annen opplæring

Psykoedukasjon betyr at pasienten og/eller pårørende mottar undervisning om pasientens psykiske lidelse eller symptomer. Dette kan skje individuelt eller i gruppe. Veiledning betyr å samtale med pasient og/eller pårørende på en måte som stimulerer til refleksjon, og hjelper personen å finne egne svar. Det å lære om egne symptomer gjennom psykoedukasjon, veiledning eller annen opplæring kan bidra til at man forstår sin egen lidelse bedre, og dermed opplever bedre mestring av den. Psykoedukasjon er ikke nevnt som eget tiltak i retningslinjer og veiledere for forebygging av selvskading og selvmord. Visse behandlingsformer for selvskading og selvmordsatferd, f. eks dialektisk atferdsterapi, har imidlertid elementer av psykoedukasjon i seg. Å hjelpe foreldre og/eller pasienten med å forstå hvilken funksjon selvskading og selvmordsatferd har for barnet/ungdommen, eller hvilken smerte eller lidelse som ligger bak, står her sentralt.

 

Unge med selvskadingsproblematikk: psykoedukasjon sammenliknet med vanlig eller annen oppfølging

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE om korttidsoppfølging ved selvskadings- og selvmordsproblematikk, oppdatert søk (13). Oversiktsforfatterne fant ikke studier på barn og unge under 18 år.

Basert på den tilgjengelige dokumentasjonen er effektene av psykoedukasjon for barn og unge med selvskadings- og selvmordsproblematikk usikre.

 

 

Mentaliseringsbasert terapi

Mentaliseringsbasert terapi (MBT) er en behandlingsmetode for personer som har selvskading og selvmordsatferd som en del av symptombildet ved emosjonell ustabilitet. Utgangspunktet er en antakelse om at pasientens problematikk springer ut fra manglende evne til mentalisering - det vil si evnen til å kunne tenke omkring eget og andres indre liv: tanker og følelser, motiver og reaksjoner. Tanken er at manglende mentaliseringsevne svekker muligheten til følelsesmessig ivaretakelse og kontroll. Dette øker igjen risiko for selvskading og selvmordsatferd, som forsøk på å regulere svært sterke og smertefulle følelser. I MBT oppøves pasientens mentaliseringsevne, i individualsamtaler med terapeut og/eller i terapigrupper. Med fundament i en trygg relasjon til terapeuten kan eget og andres sinn utforskes, slik at mening og sammenheng trer frem.

Mentaliseringsbasert terapi er én av behandlingsmetodene som anbefales i det veiledende materiellet for kommunene om forebygging av selvskading og selvmord (2).

 

Unge med selvskadingsproblematikk: mentaliseringsbasert terapi sammenliknet med vanlig oppfølging

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av av Hawton og kollegaer (15). Oversikten omfatter 1 studie med 80 ungdommer mellom 12 og 17 år som kom i kontakt med akuttmottak eller tjenester innen psykisk helse i kommunen etter minst en episode med selvskading, uavhengig av om motivasjonen var å ta livet sitt eller ikke.

Tiltaket besto av mentaliseringsbasert terapi tilpasset ungdommer; en manualisert psykodynamisk psykoterapi for ungdommen og ungdommens familie. Sammenlikningsgruppen fikk vanlig individuell oppfølging (rådgivning, generelle støtteintervensjoner, kognitiv atferdsterapi eller psykodynamisk terapi, kombinasjon av individuell og familieterapi, eller kun én kartleggingssamtale). Effekter ble målt på repetisjon av selvskading, antall ungdommer som fullførte hele behandlingen, depresjonssymptomer og gjennomførte selvmord. Tiltaket gikk over 12 måneder, med målinger underveis ved 3-måneders intervaller. Tidspunkt for oppfølging var 12 måneder.

 

Effekter av mentaliseringsbasert terapi sammenliknet med vanlig oppfølging

Dokumentasjonen av så lav kvalitet at det ikke er mulig å trekke sikre konklusjoner om noen av utfallene. Effekter av mentaliseringsbasert terapi er derfor ukjent. Den lave kvaliteten skyldes høy risiko for systematiske skjevheter og mangel på presisjon (få deltakere/hendelser og kun 1 studie). Se hele GRADE-tabellen her.

Se også: Tiltak: familieterapi og foreldreveiledning

 

 

Dialektisk atferdsterapi

Dialektisk atferdsterapi (DBT) er en behandlingsform spesifikt rettet mot selvskading og selvmordsatferd. Den er satt sammen av elementer fra atferdsterapi, oppmerksomt nærvær og dialektisk filosofi. Behandlingen består av individualterapi, ferdighetstrening i gruppe, og tilgang til telefonkonsultasjon. Behandleren arbeider i team og får veiledning av teamet sitt. Sentralt i DBT står forståelsen av at selvskading og selvmordsatferd handler om å mestre vanskelige følelser eller situasjoner man ikke klarer å mestre på andre måter. I DBT hjelper man pasienten med å utvikle ferdigheter i å regulere følelser uten selvskading og selvmordsatferd.

DBT er omtalt som et anbefalt tiltak i det veiledende materiellet til kommunene for forebygging av selvskading og selvmord (2), og i de nasjonale retningslinjene for forebygging av selvmord i psykisk helsevern (1).

 

Unge med selvskadingsproblematikk: dialektisk atferdsterapi tilpasset ungdom (DBT-A) sammenliknet annen psykologisk terapi

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra av den systematiske oversikten utført av Hawton og kollegaer (15) og oversikten utført av NICE om langtidsoppfølging ved selvskadings- og selvmordsproblematikk, oppdatert søk (14). Oversiktene omfatter 2 studier med 106 ungdom mellom 12 og 19 år med historikk av flere episoder selvskading.

Tiltaket i studiene besto av dialektisk atferdsterapi tilpasset ungdom (DBT-A), bestående av individuell terapi, gruppebasert ferdighetstrening. familieterapi, og telefonoppfølging. Tiltaket ble sammenliknet med individuell terapi i den ene studien, og individuell- og familieterapi i den andre studien. Effekter ble målt på repetisjon av selvskading, hyppighet av selvskading, antall oppmøter til terapi, antall oppmøter til møter om medikamentell behandling og antall telefonkontakter fra ungdommene. Videre ble utfall målt på depresjonssymptomer, håpløshet, selvmordstanker og gjennomførte selvmord. Tidspunkt for oppfølging var 16 uker i den ene studien og 6 måneder i den andre studien.

 

Effekter av dialektisk atferdsterapi tilpasset ungdom (DBT-A) sammenliknet med annen psykologisk terapi

Basert på den tilgjengelige dokumentasjonen er det muligens liten eller ingen forskjell mellom behandlingsformene på repetisjon av selvskading eller hyppighet av selvskading. Selv om det er noe større reduksjon i selvskading blant de som fikk DBT-A er studiene for små til å kunne si om dette skyldes tilfeldigheter eller om det er fordi de fikk DBT-A.

DBT-A ser imidlertid ut til å muligens gi en moderat reduksjon i selvmordstanker sammenliknet med individuellterapi/familieterapi

På resterende utfall er dokumentasjonsgrunnlaget av så lav kvalitet at det ikke er mulig å trekke sikre konklusjoner. Den lave kvaliteten skyldes høy risiko for systematiske skjevheter, mangel på presisjon (få deltakere/hendelser, svært bredt konfidensintervall og kun 1 studie) samt heterogenitet. Se hele GRADE-tabellen her.

Kunnskapsoppsummeringen av NICE inkluderte oppfølgingsmålingen ved 1 år på 1 av de 2 inkluderte studiene. Denne studien konkluderer i tråd med tidligere funn.

Se også: Tiltak: familieterapi og foreldreveiledning

 

 

Kognitiv atferdsterapi

Kognitiv atferdsterapi er en terapiform hvor man utgår fra teorien om at dysfunksjonelle tanker skaper psykiske helseproblemer. Ved å jobbe med hvordan man tolker situasjoner, og erstatte dysfunksjonelle tanker med mer hensiktsmessige tanker, vil man påvirke hvordan personen føler og handler, og dermed også den psykiske helsen. Ved siden av å kartlegge og realitetsteste tanker gjennom såkalt sokratisk spørreteknikk (åpne spørsmål), vil man ofte også gjøre atferdseksperimenter for å gi personen nye erfaringer som vil påvirke tankemønsteret. Kognitiv atferdsterapi er en spesielt mye brukt behandlingsform for angstlidelser og depresjon, som er viktige risikofaktorer for selvskading og selvmordsatferd hos barn og unge.

Terapiformen er nevnt som et behandlingsalternativ i de nasjonale retningslinjene for forebygging av selvmord i psykisk helsevern (1).

 

Unge med selvskadingsproblematikk: individuell kognitiv atferdsterapi sammenliknet med ikke-dirigerende psykoterapi

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Hawton og kollegaer (15). Oversikten omfatter 1 studie med 39 ungdommer mellom 12 og 17 år som kom i kontakt med barneavdeling på et generalistsykehus eller et psykiatrisk sykehus etter minst en episode selvskading, der det ble vurdert at det hadde vært et ønske om å dø.

Tiltaket besto av ferdighetstrening med vekt på problemløsning og kognitive og atferdsbaserte strategier for følelsesregulering (som kognitiv restrukturering, avspenning og hjemmelekser). Tiltaket ble sammenliknet med en ikke-dirigerende terapi der klienten selv bestemmer tema i timen. Terapeutene brukte utfordrende spørsmål, oppmuntret til å få frem følelser i rommet og til å se følelser i sammenheng med hendelser som utløste tanker og handlinger relatert til selvskading og selvmord. Utfallene ble målt på repetisjon av selvskading, gjennomføring av hele behandlingsforløpet, depresjon, selvmordstanker, problemløsningsferdigheter og gjennomførte selvmord.

 

Effekter av kognitiv atferdsterapi sammenliknet med ikke-dirigerende psykoterapi

Dokumentasjonsgrunnlaget av så lav kvalitet at det ikke er mulig å trekke sikre konklusjoner. Effekter av individuell kognitiv atferdsterapi er derfor ukjente. Den lave kvaliteten skyldes risiko for systematiske skjevheter, mulig interessekonflikt og mangel på presisjon (kun 1 studie og få deltakere/hendelser). Se hele GRADE-tabellen her.

 

 

Gruppeterapi bestående av elementer fra ulike psykoterapiformer

Unge med selvskadingsproblematikk: gruppeterapi bestående av elementer fra ulike terapiformer («developmental group therapy») sammenliknet med vanlig oppfølging (herunder individuell terapi, familieterapi eller medikamentell behandling)

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Hawton og kollegaer (15). Oversikten omfatter 3 studier med 497 ungdom mellom 12 og 17 år som var henvist til oppfølging i psykisk helsevern for barn og unge etter en episode intensjonell selvskading eller selvpåført forgiftning.

Tiltaket besto av gruppeterapi med fokus på å fremme utvikling («developmental group therapy») og inkluderte fokus på problemløsning og elementer fra kognitiv atferdsterapi, dialektisk atferdsterapi og psykodynamisk gruppeterapi. Tiltaket ble sammenliknet med vanlig oppfølging som ikke involverte noen form for oppfølging i gruppe, og kunne bestå av individuell rådgivning, familiesesjoner, medikamentell behandling og annen form for samhandling mellom tjenester. Effekter ble målt på repetisjon av selvskading, depresjon, selvmordstanker og gjennomført selvmord. Tiltaket gikk over 6 ukentlige gruppetimer, fulgt av ukentlige eller annen hver uke gruppeterapitimer som fortsatte inntil ungdommen kjente seg klar til å avslutte behandlingen.

 

Effekter av gruppeterapi bestående av elementer fra ulike terapiformer («developmental group therapy») sammenliknet med vanlig oppfølging

Basert på det tilgjengelige dokumentasjonsgrunnlaget er det muligens ingen eller liten forskjell mellom gruppeterapi og annen terapi på repetisjon av selvskading, depresjon, selvmordstanker og gjennomførte selvmord. Det er imidlertid av betydning å nevne at det ser ut til å være mer repetisjon av selvskading blant barn og unge som får gruppeterapi ved kort tids oppfølging (6 måneder) sammenliknet med annen behandling. Ved 12 måneders oppfølging synes ikke denne tendensen. Denne forskjellen kan skyldes tilfeldigheter og at studiene var for små til å kunne gi god nok styrke til effektestimatene. Se hele GRADE-tabellen her.

 

 

Digitale tiltak

Digitale tiltak er vanligvis selvhjelpsprogrammer som er tilgjengelige på internett eller som app’er til mobiltelefoner og nettbrett. Begrunnelsen for å tilby slike tiltak er at de kan gjøre det lettere å nå unge mennesker. De bruker generelt oftere digitale verktøy i sin hverdag, behersker teknologien godt, og er vant til dette formatet. Ungdom kan være vanskeligere å nå med tradisjonelle behandlingstilbud, på grunn av skam og stigma knyttet til å bruke hjelpetjenester.

Nasjonale veiledere og retningslinjer inneholder ingen anbefalinger om slike tiltak.

 

Unge med selvskadingsproblematikk: digitale selvhjelpsprogrammer sammenliknet med psykoedukasjon eller historisk sammenlikning

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra en systematisk oversikt utført av Witt og kollegaer (16). Oversikten omfatter 3 studier med 184 ungdommer med selvrapporterte selvmordstanker og/eller som mottok behandling for depresjon. Tiltaket i en av studiene besto av et selvhjelpsprogram på internett basert på kognitiv atferdsterapi (iCBT) som besto av 8 moduler gitt over 8 uker. Tiltaket i en annen studie besto av et selvhjelpsprogram på internett (CATCH-IT) bestående av 14 moduler gitt over 12 uker. Tiltaket i en tredje studie besto av et selvhjelpsprogram på internett (LEAP) bestående av 2 moduler gitt over 2 uker. Tiltakene ble sammenliknet med psykoedukasjon eller historisk sammenlikning. Tidspunkt for oppfølging var ved endt studie.

 

Effekter av digitale selvhjelpsprogrammer sammenliknet med psykoedukasjon eller historisk sammenlikning

Basert på den tilgjengelige dokumentasjonen er effekter av digitale selvhjelpsprogrammer på selvmordstanker usikre. Se hele GRADE-tabellen her.

Se også: Tiltak: e-helse

 

 

Postkort

Å sende postkort til pasienter er ment å skulle forebygge selvmordsatferd etter utskrivning. Hensikten er å gi ungdommen en opplevelse av sosial støtte, at noen bryr seg og husker på en, og at relasjonen som ble etablert var virkelig og betydningsfull. Sosial støtte kan hjelpe personen til å komme seg gjennom nye, tunge perioder.

Nasjonale veiledere og retningslinjer inneholder ingen anbefalinger om slike tiltak.

 

Unge med selvskadingsproblematikk: utsendelse av postkort for å forebygge repetisjon av selvskading etter utskrivelse sammenliknet med vanlig oppfølging

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE om langtidsoppfølging ved selvskadings- og selvmordsproblematikk, oppdatert søk (14) og oversikten utført av O`Connor og kollegaer (10).

Oversikten utført av NICE (14) omfatter 1 studie med 2300 ungdommer og unge voksne over 12 år som hadde vært innlagt på et spesialistsykehus etter selvpåført forgiftning. Tiltaket besto av vanlig oppfølging i tillegg til en postkort-intervensjon der det ble sendt ut kort 1, 2, 3, 4, 6, 8, 10 og 12 måneder etter utskrivelse fra sykehuset, og på deltakerens bursdag. Hensikten med tiltaket var å forebygge repetisjon av selvskading. Tiltaket ble sammenliknet med vanlig oppfølging.

Oversikten utført av O`Connor og kollegaer (10) omfatter 1 studie med 165 ungdom og unge voksne mellom 15 og 24 år med historikk av selvmordstrusler, selvmordstanker, selvmordsforsøk og/eller selvskading som ikke møtte kriteriene for å få hjelp i psykisk helsevern fordi de ikke var dårlige nok eller fordi de fikk hjelp andre steder. Tiltaket besto i månedlige postkort sendt over 12 måneder som uttrykte interesse for personens velvære og påminnelser om steder det var mulig å søke hjelp ved behov. Det var også beskrevet 1 av 6 roterende selvhjelpsstrategier i postkortet, som fysisk aktivitet, selvhjelpsbøker og nettsider. Hensikten med tiltaket var å redusere selvmordsrisiko. Tiltaket ble sammenliknet med vanlig oppfølging (for eksempel støttesamtale med rådgiver på skolen).

 

Effekter av postkort sammenliknet med vanlig oppfølging

Dokumentasjonsgrunnlaget er av svært lav kvalitet grunnet uklar risiko for systematiske skjevheter, mulig mangelfull overførbarhet (store deler av dokumentasjonen kommer fra ungdommer i Teheran) samt mangelfull rapportering av effektestimater og mål på usikkerhet. Effektene av denne typen intervensjon for barn og unge er dermed svært usikker. Se hele GRADE-tabellen her.

 

 

Andre tiltak

Unge med selvskadingsproblematikk: andre psykoterapiformer sammenliknet med vanlig eller annen oppfølging

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra en systematisk oversikt utført av Hawton og kollegaer og kunnskapsoppsummeringer utført av NICE om korttidsoppfølging og langtidsoppfølging ved selvskadings- og selvmordsproblematikk, samt oppdaterte søk (11-15). I oversiktene ble det søkt bredt etter andre terapiformer, herunder: problemløsningsterapi, interpersonlig terapi, støttegrupper, rådgivning, psykodynamisk terapi, familieintervensjoner, multisystemisk terapi (MST). Oversiktsforfatterne fant ikke oppsummert forskning rettet mot barn og unge under 18 år.

Basert på den tilgjengelige dokumentasjonen er effektene av andre overnevnte terapiformer usikre når det gjelder barn og unge med selvskadings- og selvmordsproblematikk.

 

Unge med selvskadingsproblematikk: andre psykososiale tiltak

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra de systematiske oversiktene utført av NICE om korttidsoppfølging (11) og langtidsoppfølging (12) ved selvskadings- og selvmordsproblematikk, samt oppdaterte søk (13,14). Det ble søkt etter oppdatert forskning på effekt av psykososiale tiltak som selvhjelp, organisert hjelp til omsorgspersoner («respite care»), ambulant virksomhet på spesialisthelsetjenestenivå («assertive outreach»), kriseintervensjoner, likemannstiltak, nettverksarbeid og det å få rådgivning fra frivillige. Det ble ikke funnet studier med barn og unge under 18 år.

Basert på den tilgjengelige dokumentasjonen er effektene av overnevnte psykososiale tiltak usikre når det gjelder barn og unge med selvskading og selvmordsatferd.

 

 

Kosthold

Ulike psykiske helseplager kan gi risiko for selvskading og selvmordsatferd. For de som sliter med psykiske lidelser som f. eks depresjon, kan tap av appetitt, eller økt appetitt, være et problem. Ernæringsfysiologer vil noen ganger brukes i behandling av ulike psykiske helseplager. De vil kunne veilede pasienten mht. hvordan kostholdet påvirker den psykiske helsetilstanden, og sørge for en diett med nødvendige næringsstoffer. Et godt kosthold antas påvirke humør, søvn, energi og konsentrasjon.

Kostholdstiltak vil noen ganger inngå som del av en behandlingsplan for psykiske lidelser, men er ikke nevnt i veiledere eller retningslinjer for forebygging av selvskading og selvmordsatferd.

 

Unge med selvskadingsproblematikk: kostholdstiltak sammenliknet med vanlig oppfølging

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra en systematisk oversikt utført av Hawton og kollegaer (15). Denne systematiske oversikten fant ingen studier med barn og unge under 18 år.

Basert på det tilgjengelige dokumentasjonsgrunnlaget er effektene av kostholdstiltak usikre når det gjelder barn og unge under 18 år med selvskadings- og selvmordsproblematikk.

 

 

Medikamentell behandling

Medikamentell behandling blir først og fremst vurdert der pasienten har en moderat til alvorlig depresjon i tilknytning til sin selvmords- /selvskadingsproblematikk. Det fremgår av nasjonale retningslinje for forebygging av selvmord i psykisk helsevern at medikamentell behandling ikke er førstevalg i behandling av barn og unge med selvskading/selvmordsproblematikk, heller ikke der depresjon er hoveddiagnose (1).

Imidlertid kan fluoksetin vurderes som medikamentell behandling av barn under 15 år diagnostisert med moderat eller alvorlig depresjon (1).

 

Unge med selvskadingsproblematikk: medikamentell behandling sammenliknet med vanlig eller annen oppfølging

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE om langtidsoppfølging ved selvskadings- og selvmordsproblematikk (12), inkludert oppdatert søk (14), en systematisk oversikt utført av Hawton og kollegaer (15) og en systematisk oversikt utført av Ougrin og kollegaer (17). Forfatterne av de ulike oversiktene fant ingen studier med barn og unge under 18 år.

Basert på det tilgjengelige dokumentasjonsgrunnlaget er effektene av medikamentell behandling usikre når det gjelder barn og unge med selvskadings- og selvmordsproblematikk.

 

Unge med selvskadingsproblematikk: kombinasjonsbehandling sammenliknet med medikamentell behandling eller psykoterapi alene

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE om langtidsoppfølging ved selvskadings- og selvmordsproblematikk, inkludert oppdatert søk (10,12).

Ingen studier er identifisert med barn og unge under 18 år med historikk av minst en episode selvskading. Basert på det tilgjengelige dokumentasjonsgrunnlaget er effektene av kombinasjonsbehandling usikre når det gjelder barn og unge med selvskadings- og selvmordsproblematikk.

 

 

Tiltak for å fremme etterlevelse av behandling

Unge med selvskadingsproblematikk: tiltak for å øke etterlevelse av planlagt behandling etter utskrivelse fra akuttmottak sammenliknet med vanlig eller forsterket planlegging av oppfølging etter utskrivelse

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE om korttidsoppfølging ved selvskadings- og selvmordsproblematikk, oppdatert søk (13) og en systematisk oversikt utført av Hawton og kollegaer (15).

Oversikten av NICE omfatter 1 studie med 181 barn og ungdom mellom 10 og 18 år (13). Tiltaket var en samtale basert på prinsipper fra familiebasert kognitiv atferdsterapi, i tillegg til telefonoppfølging etter utskrivelse fra akuttavdeling. Sammenligningsgruppen fikk forsterket oppfølging av personell som hadde fått ekstra opplæring i hvordan planlegge oppfølging etter utskrivelse, begrense tilgang til selvmordsmidler og om den økte risikoen ved stoffmisbruk.

Hawton og kollegaer (15) omfatter 1 studie med 76 ungdom mellom 12 og 19 år som var lagt inn på akuttmottak etter en episode med selvskading. Tiltaket besto i en samtale der ungdommen og en behandler gjennomgikk ungdommens forventninger til behandling etter utskrivelse, samt adresserte faktorer som sannsynligvis ville hindre oppmøte til behandling og misforståelser relatert til behandling. I tillegg ble både ungdommen og dens foresatte oppmuntret til å lage en verbal kontrakt om å delta i alle behandlingstimene. Ungdommene ble også kontaktet per telefon 1, 2, 4 og 8 uker etter utskrivelse for å følge opp om de deltok opp behandlingen. Tiltaket ble sammenliknet med vanlig planlegging av oppfølging etter utskrivelse basert på en behovsvurdering.

 

Effekter av tiltak for å øke etterlevelse av planlagt behandling etter utskrivelse fra akuttmottak sammenliknet med vanlig eller forsterket planlegging av oppfølging etter utskrivelse

Effekter av tiltak for å øke etterlevelse av planlagt behandling etter utskrivelse fra akuttmottak er usikre grunnet få og små studier med risiko for systematiske skjevheter. Se hele GRADE-tabellen her.

 

 

Organisering av tjenester

Unge med selvskadingsproblematikk: hjemmebaserte familietiltak sammenliknet med vanlig oppfølging

Hjemmebasert familieterapi er behandlingsformer der barnet/ungdommen mottar behandlingen sammen med andre familiemedlemmer, vanligvis foresatte. Utgangspunktet er en antakelse om at barnets problematikk henger sammen med utfordringer familien – vanskelige relasjoner, dårlig kommunikasjon, uhensiktsmessige samspill. Selvskading og selvmordsatferd kan sees som en reaksjon på dette og som en kommunikasjonsform. En annen begrunnelse for familieterapeutiske tiltak er at barnets vansker også vil påvirke familiens funksjon. Støtte til familien kan hjelpe til med å styrke og bevare en utviklingsfremmende familiesituasjon, når familien er under press på grunn av alvorlige vansker hos et familiemedlem.

Både nasjonal retningslinje for forebygging av selvmord og psykisk helsevern og veiledende materiell til kommunene understreker pårørendes store betydning som ressurser og som aktive støttespillere for pasienten, og dette er selvsagt i enda større grad gyldig når pasienten er et barn (1,2).

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra en systematisk oversikt utført av Hawton og kollegaer (15). Oversikten omfatter 1 studie med 162 barn og ungdommer opptil 16 år med historikk av minst en episode selvpåført forgiftning og deres familier. Tiltaket besto av hjemmebasert familieterapi som involverte 1 kartleggingstime og 4 hjemmebesøk i tillegg til vanlig oppfølging. Sammenlikningsgruppen fikk vanlig oppfølging. Effekter ble målt på repetisjon av selvskading, fullført behandling, håpløshet, selvmordstanker, problemløsningsferdigheter og gjennomført selvmord. Tidspunkt for oppfølging var ved endt behandling og etter 6 måneder.

 

Effekter av hjemmebaserte familietiltak sammenliknet med vanlig oppfølging

Dokumentasjonsgrunnlaget er av så lav kvalitet at det ikke er mulig å trekke sikre konklusjoner. Effekter av hjemmebaserte familietiltak er derfor ukjente. Den lave kvaliteten skyldes risiko for systematiske skjevheter og mangel på presisjon (kun 1 studie og få deltakere/hendelser). Se hele GRADE-tabellen her.

Se også: Tiltak: familieterapi og foreldreveiledning

 

Unge med selvskadingsproblematikk: brukerstyrt innleggelse (BRI) på psykiatrisk sykehus sammenliknet med vanlig oppfølging

En brukerstyrt innleggelse betyr at innleggelsen skjer etter initiativ fra pasienten selv. En slik ordning er vanligvis en del av en mer omfattende behandlingsplan. Nasjonale retningslinjer og veiledere inneholder ingen anbefalinger av brukerstyrte innleggelser. For pasienter med kronisk selvmordsatferd anbefales innleggelse kun etter særlig overveielse (1).

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Hawton og kollegaer (15). Oversikten omfatter 1 studie med 105 ungdommer mellom 12 og 16 år innlagt på sykehus etter en episode selvskading eller selvpåført forgiftning. Tiltaket besto av muligheten til å kunne legge seg inn på en barnepsykiatrisk avdeling ved det lokale sykehuset ved behov («emergency green card»), i tillegg til vanlig oppfølging. Hensikten med tiltaket var å forebygge repetisjon av selvskading. Sammenlikningsgruppen fikk vanlig oppfølging inkludert behandling fra psykisk helsevern for barn og unge. Effekter ble målt på repetisjon av selvskading. Behandlingen gikk over 12 måneder. Tidspunkt for oppfølging var 12 måneder.

 

Effekter av brukerstyrt innleggelse på psykiatrisk sykehus sammenliknet med vanlig oppfølging

Dokumentasjonsgrunnlaget av så lav kvalitet at det ikke er mulig å trekke sikre konklusjoner. Effekter av brukerstyrt innleggelse på psykiatrisk sykehus er derfor ukjente. Den lave kvaliteten skyldes alvorlig risiko for systematiske skjevheter og manglende presisjon (kun 1 studie og få deltakere). Se hele GRADE-tabellen her.

 

Behandlingsformene og retningslinjene er omtalt av: Ingeborg Lunde, psykologspesialist, og Siri Toven, psykologspesialist - begge ved RVTS Øst.

Kunnskapsgrunnlaget er innhentet og kvalitetssikret av Ida Sund Morken, rådgiver ved RBUP Øst og Sør og Astrid Dahlgren, seksjonsleder ved RBUP Øst og Sør / redaktør Håndboka.

 

(1) Helsedirektoratet. Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern [Internett]. Oslo: Helsedirektoratet; 2008 [hentet 29.06.2018]. Tilgjengelig fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/nasjonal-faglig-retningslinje-for-forebygging-av-selvmord-i-psykisk-helsevern

(2) Helsedirektoratet. Veiledende materiell for kommunene om forebygging av selvskading og selvmord [Internett]. Oslo: Helsedirektoratet; 2017 [hentet 29.06.2018]. Tilgjengelig fra: https://helsedirektoratet.no/folkehelse/psykisk-helse-og-rus/selvmord-og-selvskading/veiledende-materiell-for-kommunene-om-forebygging-av-selvskading-og-selvmord

(3) Helsedirektoratet. Ivaretakelse av etterlatte ved selvmord [Internett]. Oslo: Helsedirektoratet; 2011 [hentet 29.06.2018]. Tilgjengelig fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/etter-selvmordet-veileder-om-ivaretakelse-av-etterlatte-ved-selvmord

(4) Helsedirektoratet. Handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading 2014-2017 [Internett]. Oslo: Helsedirektoratet; 2014 [hentet 29.06.2018]. Tilgjengelig fra: https://helsedirektoratet.no/publikasjoner/handlingsplan-for-forebygging-av-selvmord-og-selvskading-20142017

(5) Stortinget. Representantforslag om å be regjeringen fremlegge en stortingsmelding om psykisk helsevern [Internett]. Oslo: Stortinget; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=70762

(6) NICE. Preventing suicide in community and custodial settings [Internett]. London: National Institute for Health and Care Excellence (NICE); 2018 [hentet 18.08.2018] Tilgjengelig fra: https://www.nice.org.uk/guidance/ng105/evidence

(7) SBU. Skolebaserade program för att förebygga sjëlvskadebeteende inklusive suicidforsök [Internett]. Stockholm: Statens beredning för medicinsk och social utvärdering (SBU); 2015 [hentet 29.07.2018]. Tilgjengelig fra: http://www.sbu.se/sv/publikationer/SBU-utvarderar/skolbaserade-program-for-att-forebygga-sjalvskadebeteende-inklusive-suicidforsok/

(8) Pressens faglige utvalg. Vær-varsom-plakaten [Internett]. Oslo: Norsk Presseforbund; 2015 [hentet 17.12.18]. Tilgjengelig fra: https://presse.no/pfu/etiske-regler/vaer-varsom-plakaten/

(9) Kriminalomsorgen. Retningslinjer til straffegjennomføringsloven: Forebygging og håndtering av selvskading og selvmord i fengsel [Internett]. Oslo: Kriminalomsorgen; 2018. Hentet fra: http://www.kriminalomsorgen.no/getfile.php/4307005.823.zsnwutmzmmqsqm/Retningslinjer+-+Forebygging+og+h%C3%A5ndtering+av+selvskading%2C+selvmordsfors%C3%B8k+og+selvmord+i+fengsel.pdf

(10) O’Connor, E, Gaynes, BN, Burda, BU, Soh, C. and Whitlock, E. P. Screening for and Treatment of Suicide Risk Relevant to Primary Care: A Systematic Review for the U.S. Preventive Services Task Force. Annals of Internal Medicine. 2013;158:741-54.

(11) NICE. Self-harm: The short-term physical and psychological management and secondary prevention of self-harm in primary and secondary care. Clinical guideline CG16 [Internett]. London: National Institute for Excellence and Health (NICE); 2004 [hentet 29.06.2018]. Tilgjengelig fra: https://www.nice.org.uk/guidance/cg16/evidence

(12) NICE. Self-harm in over 8s: Long-term management. Clinical guideline CG133 [Internett]. London: National Institute for Health and Care Excellence (NICE); 2011 [hentet 20.06.2018]. Tilgjengelig fra: https://www.nice.org.uk/guidance/cg133/evidence

(13) NICE. Appendix A.1: summary of new evidence from 12-year surveillance of self-harm in over 8s: short term management and prevention of recurrence (2004) NICE guideline CG16 [Internett]. London: National Institute for Health and Care Excellence (NICE); 2016 [hentet 29.06.2018]. Tilgjengelig fra: https://www.nice.org.uk/guidance/cg16/evidence

(14) NICE. Appendix A.2: summary of new evidence from 4-year surveillance of Self-harm in over 8s: long-term management (2011) NICE guideline CG133. London: National Institute for Health and Care Excellence (NICE); 2016 [hentet 29.06.2018]. Tilgjengelig fra: https://www.nice.org.uk/guidance/cg133/evidence

(15) Hawton, K, Witt, K, Salisbury, TLT, Arensman, E, Gunnell, D, Townsend, E, et al. Interventions for self-harm in children and adolescents (review). Cochrane Database of Systematic Reviews. 2015;12:1-108.

(16) Witt, K, Spittal, MJ, Carter, G, Pirkis, J, Hetrick, S, Currier, D, et al. Effectiveness of online and mobile telephone applications (‘apps’) for the selfmanagement of suicidal ideation and selfharm: a systematic review and metaanalysis. BMC Psychiatry. 2017;17(297):1-18.

(17) Ougrin, D, Tranah, T, Stahl, D, Moran, P, Asarnow, JR. Therapeutic interventions for suicide attempts and self-harm in adolescents: Systematic review and meta-analysis. J Am Acad Child Adolesc Psychiatry. 2015;54(2):97–107.